Are you really one-eighty?

Are you really one-eighty??
(English summary at bottom!!)
Reisebrev 15 August 2002.
Macon ved elven Saone, Frankrike.

Besøk fra Norge av Mona og Lars Kyrre. Regn, og mer regn. Resturantuken. "Are you really 1,80m?" og "Why don't you go to Volvo Penta?" Vilde faller i vannet.

Besøk fra Norge
Mona og Lars Kyrre kom ombord for en ukes tid siden, og har nå reist videre. En uke går fort, spesielt her hvor alle ukedager er like. Vi fikk prøvd båten med fire voksne om bord, i tillegg til Vilde. Det fungerte i grunnen greit, men god plass var det dog ikke. Det var mye tåke og regn denne uken. For de to tilreisende ble det kanskje ikke som forventet. Istedenfor en uke med sommer og sol i syden, fikk de en uke som var trang og våt. Vi er etter hvert blitt vant til regnet, og spretter ut og inn av båten etter hvert som bygene kommer og går. Regnet til tross hadde vi også artige stunder.

Resturantbesøk og mat
Så langt på reisen har vi ikke blitt rent ned av besøk, og selv om det er blitt noe restaurantspising sammen med folka på Pandion så har vi stort sett spist mat vi har laget selv. Vi liker å lage mat, og det passer vårt reisebudsjett og familiesituasjon godt. Vilde trives bedre løpende rundt en grill enn sittende stille på en stol og vente på mat som burde vært her for en stund siden. Denne uken ble annerledes, og nå spiste vi "ute" annenhver dag. (Ute spiser vi jo for så vidt hver dag..) Nå ble det velkomstmiddag, midt-i-ukamiddag og farvelmiddag. To av Lars Kyrres gode egenskaper er at han er glad i mat og at han står tidlig opp om morran, (Og i tillegg kan han fransk). Han ble derfor ansvarlig for å få morgenbrødet om bord før avreise. En morgen drøyde det merkelig lenge før brødet kom, enda han hadde hatt "Boulangerieresearch" kvelden før. Da han kom hadde han kaffekjelen full av bjørnebær han hadde funnet langs veien, og sammen med Jarles medbragte pose vaniljesaus ble det en ypperlig dessert til den dagens middag.

Nok om mat, så litt om Champagne
Et sted (hvem husker hvor?) klasket vi båten til en betongbrygge litt før selve sentrum. Jarle hadde sett en lekeplass og visste hvor populært det er hos båtens yngste. Lars Kyrre ble grillmester og kom på et vis i snakk med en badende franskmann. Han avslo høflig og hyggelig vårt tilbud om en øl mens vi ventet på maten. Etter hvert kom det flere franskmenn og -kvinner, og en av dem var visstnok gammel olympisk mester i synkronsvømming. Hun avslo bestemt med kommentaren om at dersom hun ikke fikk Champagne så kunne det være det samme. Hun drakk visst bare det. Men flink til å svømme var hun. Vi syntes Champagnedama var noe snodig, og senere på kvelden kom franskmanen bort og presiserte at hun ikke var full, hun bare var sånn. Nå snakket franskmanen tysk, så den olympiske mester ikke skulle få det med seg.

Saint-Jean-de-Losne og leiebåter
I og nær byen Saint-Jean-de-Losne kommer to kanaler ut i elven Saonen som vi nå går på. Slikt blir det trafikk, liv og røre av. Det er mange leiebåtbaser i nærheten, og de stygge plastboksene som knapt kan kalles båter er overalt. De svirrer rundt i elven uten mål og mening. De kiler seg fast i slusene. De fortøyer på de merkeligste måter. I en sluse traff en leiebåt akterspeilet vårt. De var danske og jeg hoppet i land for å hjelpe dem med fortøyningene (de kunne jo ikke hoppe selv.) De ville ha begge fortøyningene foran båten , men jeg fortalte dem at de da ikke ville kunne holde sin båt unna vår når vannet forsvant under dem. De måtte også lenger bakover da jeg mente de to centimeterne margin til min båt var for lite. (Jeg ville ikke ha dem i akterspeilet enda en gang.) "Ja, selvfølgelig" svarer dansken og forsøker å flytte båten bakover ved selv å gå bakover på sin egen båt..
Jeg tar hans ene tamp, slår den om en puller godt bak båten hans og går tilbake på min plass om bord. Siden har vi fått en leiebåt med engelsk besetning i akterspeilet mens vi lå til kai, og selv om man kjører rett inn i hjemmet til folk passer visstnok et fårete glis bedre enn en unnskyldning. I en 200 meter lang sluse på Saonen skulle vi dele plass med en leiebåt.

En leiebåt er en for mye, og jeg la meg helt fremst i slusen, med håp om at han la seg bakerst. Båten, med en liten Union Jack i baugen, fikk første tamp i land nettopp i baugen. Båten hadde god fart, og ingen andre av de seks på dekk fikk feste, så båten fortsatte selvfølgelig, svingende rundt sin egen baug til de lå på tvers i slusa. Da så vi den store Union Jack de hadde hengende midtskips. Før vi dro advarte min gamle venn Bjørn Inge oss for leiebåtene. Jeg forstod ikke hva han mente før vi kom hit, men nå forstår jeg det.

Så til Saint-Jean-de-Losne
Kartboken vår sier (Ja, Bjørn Inge, kall oss gjerne puddinger, men vi har kjøpt kartbok i tillegg til NAF-bok.): ". Saint-Jean-de-Losne really deserves the title of regional capital of Inland Navigation." Siden vi ikke har sett en skikkelig båtutstyrsforetning siden Nederland utstyrte Jarle seg med barnevogn (les: handlevogn) og VISA-kort og gikk på tokt. Forretningen var vel knapt større enn vår egen "Skipperbua" i Sandefjord, men jeg dristet meg til å spørre om oljefilter til min etter hvert tilårskomne men trofaste Volvo. Jo, han kunne klare det, men han hadde hatt en del problemer med sine piratfiltre på Volvomotorer (Jeg har hatt lekkasje på alle mine piratfiltre fra Maritim i Arendal.) But why don't you go to Volvo Penta? sier han, og før jeg rekker å svare at det er langt hjem til Sverige, og at jeg egentlig skal sørover, peker han over bassenget og på en gammel sliten lekter som ligger permanent fortøyd der. Jeg kommer meg dit i en fart, og finner en hel lekter full av båtutstyr. (Far, du må overføre mer penger til brukskontoen, de hadde mye fint der.) Med full handlevogn og tomt VISA-kort kom jeg lykkelig tilbake til båten den kvelden, blant mye annet tre oljefiltre rikere (denne gangen orginalfiltre.)

Are you really 1,80m?
Are you really 1,80m? spurte havnemesteren oss i en havn, da han så skiltet vi har i baugen. Han måpte da vi sa vi hadde kommet gjennom Canal de l'Est. Marinaen var trist og vi tok turens hittil raskeste havnebytte etter å ha fått ryddet plass blant leiebåtene i byhavnen. Dagen etter fikk vi besøk av en nederlender på vei nord og hjem. Han hadde vært i havnen og hørt ryktene om vår dybde, og hadde tenkt seg Canal de l'Est selv. Han stakk 1,85m og lurte på om vi hadde hatt problemer. "You will make it" sier jeg, "You just hit the ground some times, go back and try again. No problem with such a strong boat as yours." Jeg så han ble blek, og ikke likte tanken på grunnstøting, og min kommentar om at det bare er sand (og litt stein) hjalp ikke mye. Han hadde vært ute i 2 og et halvt år, og hadde et barn da han dro, men to barn nå. Praten gikk lett og jeg beklaget meg over den vanskelige situasjonen med små barn om bord. "I know what you mean. One is OK, but two.., sier han og kikker bort på de to som har begynt å krangle. Nå er også jeg blek, der jeg står og tenker på Dawns utvidede verpeplaner. Bleke, men fattet går vi til hver vår båt.

Alene igjen, og penvær
Da sommerturistene var lei av regnvær og satte kursen hjem kom finværet. Siden de dro har vi spradet rundt i tanga og fått jobbet mer med fargen. Tre dager etter at de reiste har vi vært i badeland to dager på rad. Vilde elsker å hoppe fra kanten, og Jarle prøver etter beste evne å ta imot. Vilde elsker også å stikke av fra sin far og på en liten utstikker i bassenget falt hun uti på den andre siden av der Jarle stod. Jeg skal si det gikk fort å komme seg opp av vannet, over utstikkeren og ned på andre siden. Vilde spyttet litt vann da hun kom opp, men var nok mest forskrekket over at ingen hadde telt 1-2-3 før hun fikk vann i ansiktet. (Hun har gått på baby-svømming siden hun var 3 måneder, og er vant til å ta seg vann over hodet.) Jeg husker fortsatt hvordan blikkene våre møttes mens hun sank med ryggen ned og jeg spratt over
utstikkeren.

Uvær på kontinentet? Og jentenes hjemreise
Vel har vi hatt mye regn på turen, men da det kom en SMS med spørsmål om vi klarte oss i uværet lurte vi litt. Senere så vi overskriftene i Aftenposten (på nett) og forstod sammenhengen. Vi har det fint, og flommene dere hører om hjemme er ikke her. Det må være i de østlige deler av Europa. Fra nå er det bare utforbakke, og det er nesten ikke sluser igjen. Det er 400 km til saltvann, og vi regner to uker på turen. Når vi kommer dit setter jentene seg på flyet og flyr hjem til familie og venner i Alta. De tar seg en pause og ferie fra ferien, mens Jarle tar båten på land for shining, propellbytte og rigging. Nytt Middelhavsmannskap mønstrer på og vi seiler båten ned til Balearene der jentene kommer på igjen for å bade og kose seg frem til "Thea" tar oss igjen. (Fam. Andersen har nå forlatt Norge og kommer etter oss.) Der skal vi bare kose oss uten å tenke på antall kilometer og antall sluser. Vi er lei begge deler nå, men trøster oss med at på kanalene er det ingen værmelding å ta hensyn til. Navigeringen er enten medstrøms eller motstrøms, og (gitt at man har kanalbåt...) der det er vann er det vei.

Vilde
Det går bedre med Vilde for tiden. Hun plukker opp stadig nye ord. Noen lærer vi henne, men de fleste kommer hun med selv. Pappa heter nå mer og mer Jarle, men for sikkerhets skyld sier hun ofte "Pappa, Pappa, Jarle, Jarle, Pappa!" Vi begynner å bli bevisste på hva vi selv sier også. F.eks sier vi jo alltid land med på foran, altså "på land" Dermed tror Vilde det heter P'Lan. Hun ser og hører ting vi ikke legger merke til. Plutselig kan hun rope "Tog, tog" men vi ser intet tog. Idet vi skal si at det ikke er noe tog her, så hører vi et tog i det fjerne. Vilde hører det alltid først.

Det er lett å kreve mye av Vilde. Det er lett å glemme at hun ikke engang er to år. Egentlig er hun veldig flink. Man skal ikke kreve for mye av en toåring. Sitte stille kan hun gjøre når hun begynner på skolen, og nå er hun alt for engasjert til å høre på to trøtte foreldre. Skal vi være ærlig er det nok Vilde som har taklet overgangen til båtlivet best. Temperamentsfull vil hun alltid være, og fire vegger som hus ville ikke endret det. Om en uke kommer min søster Kirsti ned, og da skal hun virkelig få prøvd seg som tante!

Bare noen dager til nå, så kan vi begynne å snuse etter saltvannslukta.

Mange hilsener fra Thullingene på tur.

Visitors from Norway
Mona and Lars Kyrre came aboard a week ago, and have now left us. A week passes quickly, especially now that all the weekdays are alike. We have tried the boat for living on with four adults and Vilde. It worked out OK, but there wasn't much spare space. There was a lot of fog and rain this week. For the visitors from Norway who were hoping for some sunshine and warmth, it wasn't quite as expected. Despite the rain, we still had some fun.

Saint-Jean-de-Losne and rental boats.
Near the town Saint-Jean-de-Losne two rivers join the Saone. This gives traffic, and more people. There are many bases for renting boats in this area, and so there are many of the ugly rental boats here. They drive aimlessly around in the river, get stuck in the locks, and moor in the weirdest places. We have also been driven into by several of them.

Saint-Jean-de-Losne
Our Navigation book says: ". Saint-Jean-de-Losne really deserves the title of regional capital of Inland Navigation." There aren't many stores with boat equipment along the canal, so Jarle took his VISA card and pram (shopping cart.) and took a look in the many stores there.

Are you really 1,80m?
Are you really 1,80m? The harbourmaster asked us in a harbour when he saw the sign in our bow. He was surprised when he heard that we had come from canal de l'est. It wasn't a nice marina, so we soon left and went to the town quaie. The next day a dutch man came and spoke to us. He was going north and had hesrd that we had come through canal de l'est. His boat was 1,85 deep, and he wondered if we had had any problems. "You will make it" I said, "You just hit the ground some times, go back and try again. No problem with such a strong boat as yours." He went pale, not liking the idea, and my comment on that it was just sand (and a few stones) didn't help much. He had been travelling for 2,5 years. They had one child when they left, and two now. We discussed the difficulties with childeren on board, and he said "I know what you mean. One is OK, but two.." Looking at the two who are now argueing. Now its my turn to og pale, as I think of Dawns future plans.

Nice weather again!
Since our visitors left we have had wonderful weather. We have been working on our tans, and been swimming a lot.

The girls' holiday.
In about a week we are finally in salt water again. Then the girls are taking a small holiday from the holiday to visit family in Sandefjord and Alta. Jarle is going to make Thule shipshape and ready for sailing again. In the middle of september new crew is joining us (Merete and Helge), and Thule will be sailing to the Baleares where the girls will join us again.

Vilde.
Vilde is doing better these days. She is learning lots of new words. Some we learn her, and some she picks up herself. Dad is called Jarle more and more often, and when she wants attention she says "Dad, Dad, Jarle, Jarle, Dad!" to be sure to be heard.

It's easy to expect too much of Vilde. It's easy to forget that she's not even two years old yet. To be honest, Vilde is the one who has handled our new way of life best. She would be the same at home. It's often us who are tired, and don't manage.

Just a few days now, then we can start smelling the seawater!!