|
Besøk
fra USA, ankringens kunst og THULE en meter fra
undergang
Sandefjord
våren 2002:
”
Her!” sier Egil og peker på en fluelort i kartet. ”Her
er det. Det er Tobago Cays. Kommer dere til Karibien så skal
dere dit. Der er det bare fantastisk!”
Jeg
har nettopp vært på besøk i Egils flotte
Colin Archer-skøyte, og sitter nå hjemme hos ham og
kikker i kart og pilotbøker. Egil har seilt endel, også i
Karibien. Jeg har ikke seilt så mye, og suger til meg det
jeg kan av informasjonen. ”Tobago Cays er stedet altså,” tenker
jeg, og siden har det ligget der i bakhodet.
Karibien vinteren 2003:
Mange land, mange formaliteter.
Tobago Cays må ikke forveksles med øya Tobago. Øya
Tobago ble vi ferdig med i forrige reisebrev, og vi er nå igang
med Grenada og Grenadinene. Det er forresten to forskjellige land.
Grenada heter det ene landet, og består av øyene Grenada,
Carriacou og noen mindre øyer. Neste land heter St. Vincent
and the Grenadines. Her inngår hovedøya St. Vincent,
Union Island, Bequia og en rekke små holmer og skjær,
deriblant nasjonalparken Tobago Cays.
Det
er litt forvirrende med alle disse landene. Hver gang en forlater
et land må man
sjekke ut, og når man så noen timer senere kommer til
neste land må det sjekkes inn der. Det tar noen timer og
noen kontorer og så er det gjort. Hvorfor danner de ikke
en Karibisk Union og samler alt dette på ett sted? Hvorfor
klarer de ikke engang å samle alt på ett kontor i en
bygning i hvert land? Hvorfor må de ha alle opplysninger
i 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer, og hvorfor
kan de ikke spandere på seg en PC så de slipper å rote
rundt i disse støvete manuelle arkivene? Det er vel en form
for konservativ sysselsetting.
Det
har alltid vært nødvendig
med så mange skjemaer, så hvorfor er det ikke det i
2003? Seilbåtene strømmer jo på likevel. På Grenada
tenkte jeg vi skulle ha det litt moro med dem, og sjekket som vanlig
inn på vårt flotte papir fra Sjøfartsdirektoratet.
Da jeg senere skulle sjekke ut brukte jeg nummeret fra småbåtregisteret,
men ingen løftet et øyebryn. Så mye engasjerer
de seg i våre 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer.
Det er flott i Karibien, men to ting her trekker ned. Det er skjemaveldet
og det er alle folka som skal ha penger av oss hele dagen.
Spør
om veien til supermarkedet, og fyren skal ha 2 dollar for å peke
ut retningen. Søpla får man ikke ha i fred før
det kommer en kar løpende og skal bære den de 50 meterne
det er til containeren. ”It’s too far for you. Give
me some change and I’ll take it.” Når var 50
meter med en søppelpose for langt for en staut norsk viking
på tur? Besøk
fra USA
Det var en gang en by som het Leningrad i et land som het Sovjetunionen.
Begge deler heter noe annet idag. Nåvel, der møtte
jeg en jente jeg siden den gang har hatt som brevvenn, og som
nå kom for å hilse på. Jeg møtte opp
på flyplassen og håpet at hun ikke hadde forandret
seg for mye på 12 år. Sovjetunionen hadde jo endret
seg litt siden sist... Det gikk greit, og vi fikk henne ombord.
Vi
langturseilere har en egen oppfatning av hvordan en amerikansk
flybåren turist skal være. Vi så for oss 4 kofferter,
speilrefleks og hårføner, stiletthæler og imperialisme,
men ble positivt overrasket. Ingrid møtte opp med bare håndbagasje,
og skled raskt inn i båtens harmoni. En seilers drømmegjest.
Ingrid
brukte halve ferien sin på å besøke
oss, og var her dermed en hel uke. (Jammen glad jeg bor i Norge...)
Hva er vel en uke for mennesker uten kalender? Dagene gikk så alt
for fort, men noe rakk vi da å gjøre innimellom spising,
soving og bading. En dag kostet vi på oss en taxitur øya
rundt, og fikk se krydderplantasjer, kakaoplantasjer, regnskog
og fossefall. Spesielt fossefallene hadde vi hørt mye om
og gledet oss veldig til. Egentlig må jeg si jeg ble litt
skuffet. Det var ikke noe galt med dem, men det skal jo litt mer
til for å imponere en nordmann som har syklet både
opp og ned Måbødalen, samt sett både Vøringfossen,
og brua mellom Seljestad og Låtefoss. Likevel var det deilig å kunne
dusje i en foss av ferskvann.
”Prickly
Bay is delightful”
... står det i vår amerikanske pilotbok, og vi seilte
ut i Atlanteren og inn i Prickly Bay, bare for å finne ut
at det var like oppskrytt som ”Beautiful Beach” i Buccoo
Bay på Tobago. Det er stadig vi ikke er enig med vår
veiviser Chris Doyle, og pilotboka hans har vi omdøpt til ”Den
store restaurantguiden” siden den handler mer om slikt enn
om seiling.
I
Prickly Bay ble Ingrid utrustet med kamera og heist 16 meter
over vann. Det
ble noen flotte bilder. Her hadde vi også den
O’store avskjedsmiddagen, og vips så var hennes tilmålte
uke slutt.
Sandy Island og Union Island

For
oss gjenværende gikk ferden videre nordover, og til Paradisøya
Sandy Island. Det er en sandbanke i havet med tre palmer og noen
busker. Å kalle det øy er vel egentlig på grensen.
Vi har etter hvert sett noen sandstrender nå, så dagen
etter gikk ferden videre til et nytt land på Union Island.
Her måtte vi på flyplassen for å finne toll
og immigrasjon. Det
sies at det ligger et lavtrykk og tuller med været ute
i Atlanteren. Slikt har ikke jeg noe greie på, men jeg merker
jo at det blåser. Vindmåleren viser sjeldent under
30 knop for tiden. 30 knop er stiv kuling og hjemme i Norge ville
man kanskje betenkt seg litt med å dra ut i slikt vær.
Her tusler livet videre omtrent som vanlig, mens vindmølla
renner over av elektrisitet. Det er spennende å kaste ankeret
i stiv kuling, men etter noen forsøk fikk vi det da til å sitte
på 12 meters dyp. Så viser det seg at de har ferger
på Unionsøya, og de pleier å kaste anker der
vi har kastet vårt. Så er det bare å flytte seg.
Nå blåser det 36 knop, og vi snakker om sterk kuling.
Jeg har fortsatt ingen ankerwinch. Våre venner i den norske
Bavariaen GALADRIEL (sy-galadriel.com) ligger like bortenfor, og
mer muskelkraft blir tilkalt over radio. Vi får ankeret opp,
og ut på nytt sted. Slikt er spennende i vindstyrker som
dette. For å være sikker vil jeg gjerne ha ut mere
jern, og Hans Morten blir nå sendt ut med neste anker i jolla. Å kjøre
gummidinge i sterk kuling er heller ikke lett, men heldigvis så vanker
det en øl pr anker, minst.
På Union er det trangt i havnen. Alle venter på at
været skal roe seg, så det er mulig å gå ut
til Tobago Cays, stedet alle snakker om.
Tobago Cays
Etter noen dager er det kjedelig å vente, så ankrene
samles inn, og vi tøffer avgårde mot det som skal
være rene himmelriket. Med GPS, kart, høy puls og
GALADRIEL på behørig avstand bak forsøker vi å beholde
vann under kjølen og snirkler oss blant revene ut mot Tobago
Cays. Det er spennende, og i denne vinden skal man helst ikke sneie
borti noe.
Vel
på plass kastes ankeret på sandbunn i krystallklart
vann. Vi kikker rundt blant rev, hvite strender og palmer. Vi har
kommet til Tobago Cays, og det er like fantastisk flott her som
det sies. Dette var ingen bomtur! Dette er Paradiset, men også der
finnes det slanger...
Bytte av anker
Vi har funnet en liten holme å ankre bak, men den gir ikke
mye le for vinden. Hans Morten kjenner meg etterhvert og kommer
uoppfordret bort med dingen og får en stor paraplydregg og
15 meter kjetting ombord. Det hele kastes et stykke fra båten,
men paraplyen ligger jo bare oppå sanden. Det vil vel bremse
noe om vår venn Bruce mister grepet, men jeg skulle gjerne
hatt ut sandankeret istedenfor. Alle gutta synes i grunn det er
gøy å dykke, så vi bestemmer oss for å bytte
anker uten å ta opp kjettingen. Sandankeret kastes like ved
paraplyen, men dette uten kjetting og tau. Så begynner jobben
med å sjakle løs det ene ankeret, for så å sjakle
på det neste, alt mens det hele ligger på 5-6 meters
dyp. Det er ikke mye man rekker å gjøre der nede når
man stadig må opp og hente luft, men når tre mann dykker
på skift går det i grunnen ganske fort. OK at det ville
vært enklere å gjøre det hele på dekk,
men det går sport i det meste, og snart er jobben gjort.
Venezuela neste?

Det
blåser og det blåser. Jeg får høre
historien om at GALADRIEL hadde en leiebåt som nabo natten
før, og at den hadde mistet ankerfestet. Det var med nød
og neppe de hadde klart å unngå skade. For å få sove
godt bestemmer jeg meg for å kjøre ut mitt 10kg Bruce
i tillegg til de to ankerene jeg allerede har ute. Mens Dawn legger
Vilde starter jeg dingen og raser ut i mørket. Ankeret går
over bord og et tau går i propellen. I stiv kuling og uten
motor er en gummibåt totalt uten kontroll. Jeg forsøker å ro,
men det er nytteløst. Jeg sikter på en av de andre
båtene, og klarer heldigvis å klore meg fast i den
mens jeg driver forbi. På GALADRIEL la de merke til en herreløs dinge som
raste forbi i natten. De kunne ikke se om det var noen ombord,
så en av deres dinger ble sendt ut for å se om det
kunne være meg. Jeg hadde jo tross alt reddet deres dinge
noen dager i forveien, uten at de selv visste de hadde mistet den.
Dawn ble livredd da hun fikk spørsmålet om hvor jeg
var, for det kunne hun jo ikke svare på.
Idet
Hans Morten finner meg hengende på siden av en fremmed
seilbåt har jeg fått maskinen igang, og sammen kjemper
vi oss tilbake på plass. Hans Morten roper i natten: ”Du
må ikke drive av her, da blir Venezuela neste stopp!”
THULE
en meter fra havari.
Det er ikke bare vi som har hørt at det er flott her. Etterhvert
strømmer det på med båter. Vi har nå kommet
såpass langt nord at det ikke lenger bare er cruisere som
oss, men også leiebåter som seiler rundt. Det begynte
så smått på Grenada, og blant Grenadinene kryr
det av dem. Det kreves ikke stort for å få lov til å leie
en 40 fots katamaran, og de er vår alles skrekk. Været
kan vi takle, men en leiekatte på ville veier er mer uforutsigelig.
I all fortviletheten over leiebåtenes oppførsel er
det lett å glemme at også vi startet seilerkarrieren
på leid kjøl. I mangel av sertifikater viste vi ”Statens
tjenestebevis”. Det var det eneste papiret vi hadde med oss
som så offisielt ut, men som bare hadde norsk tekst. Nå er
det vi som sliter med slike luringer på sjøen.
Nåvel, vi lå godt ankret opp på Tobago Cays
på andre dagen. Det er mye vind og strøm her så vi
ligger med to ankere pr båt, og jeg har det tredje klart
på dekk. Så kommer det to slike leiekatter og legger
seg foran oss. Istedenfor å ligge med to ankere pr. båt,
så legger de heller to båter pr anker. De surrer to
noenogførtifots katamaraner sammen, og ligger på ett
litt snaut sandanker. Så kommer det selvfølgelig en
squall, som det alltid gjør, og det lille ankeret må selvfølgelig
gi opp. Både vind og strøm er sterke og fører
dem rett mot oss.
Vi
sitter nede og holder på med ett eller annet idet vi
hører mye roping og skriking utenfor. Om det var fra kattene
eller fra GALADRIEL, der alle var på dekk for å se
vites ikke, men da jeg kom på dekk var det ikke langt igjen
til oss, og båtene var fortsatt sammensurret. Ingen hadde
maskinen igang. Noe rådvill står jeg der tafatt og
ser på. Skal jeg hente en fender? Hva hjelper vel en fender
mot to ville katter i god fart? Jeg hopper i jolla og starter min
illsinte 4,5 hesters Mercury, mens Dawn tar på Vilde vesten
og venter i cockpiten. Jeg kan ikke stoppe kattene med jolla, men
jeg håper å kunne dytte dem såpass til siden
at de driver forbi og ikke på oss. Håpet er ikke stort,
men noe må en jo forsøke på. En meter før
baugspydet vårt får den ene katta start, og spyr ut
halvforbrent diesel og møkkete kjølevann. Den ene
katta har fortsatt ankeret ute, den andre katta har full prupp
på maskinen og jeg sitter hostende i jolla og skyver dem
til sides mens jolla fylles av deres kjølevann. Ekvipasjen
snur seg et halvt tørn og går akkurat klar av THULE.
Et øyeblikk er jeg redd de nå skal ta turen over mot
GALADRIEL, men de kommer seg heldigvis mot strømmen. Når
de så får start i begge båtene og de igjen vil
legge seg foran oss svirrer jeg som en klegg rundt i alle retninger
med jolla. Enda jeg bare kan to ord fransk tror jeg de etterhvert
forstod de var uønsket og lusket stille videre.
Det
var skummelt da vårt anker løsnet på Tobago,
men det var enda nærmere undergangen da vi nesten fikk disse
kattene på besøk på Tobago Cays.
Dagen
etter skjer det igjen. En amerikansk cruiser ankrer opp bak oss,
og
mens han dykker ned for å se på ankeret
setter en katte seg fast i ankertauet hans. Enda så grunne
de er disse kattene. Den illsinte 4,5 hesters Mercury er igjen
på farten og sammen med andre tilstrømmende klarer
vi å redde amerikanerens ankringsutstyr som han må slippe
for å komme seg løs og vekk fra katta.
Nå tør vi ikke mer. Vel er Tobago Cays et Paradis,
men tre slike hendelser på tre dager er nok, og GALADRIEL
og THULE sier takk for seg og tøffer hvert til sitt. Det
er tross alt tryggere å gå ut i sterk kuling enn å ligge
stille på Tobago Cays.
Hilsen
Thullingene på tur.
Sail more. Work less.
|