Barbados

Forrige reisebrev sluttet med at vi kastet anker i Carlisle Bay, utenfor Bridgetown, Barbados. Der ligger det fremdeles.

Det vet jeg, for jeg har vært nede og kikket på det flere ganger. Her ligger det godt, og vi har foreløpig ikke sett mange grunnene til å dra det opp og komme oss av gårde. Tiden på Barbados har gått så alt for fort.

Gammeltår, THEA og KEES (länk)
Jeg feiret jul på havet, men overgangen til det nye året skulle feires på land. Jeg hadde ingen store forventninger til kvelden. Det var den annen januar da jentene skulle komme jeg hadde forventninger til. Jeg hadde ikke vært her lenge før jeg var invitert til to selskapligheter, men likevel gikk tankene til venner i Norge med snø, ski, sæter og påfølgende nyttårshopprenn.

Hjemme feirer vi nyttårsaften. Her feirer de gammeltårsaften, eller old years eve som det heter. Egentlig er jeg vel mer enig i den betegnelsen. Uansett hva man kaller det hørte jeg under min lunch noen rope "Jarle - Jarle" på klingende norsk. Der kom THEA og kastet anker like ved vår side. Min påstand om at jeg ikke skulle se dem det året slo feil, og glad var jeg for det. Det stod bra til med både THEA, mannskap Andreas og skipper Bengt. Andreas hadde fått flybillett hjem samme dag, og skulle feire nyttår høyt til himmels. De to glade skippere hadde mye å prate om, og feiret både nyttårsaften, oldyearseve, Atlanterhavskryssing og ellers hva feires kunne. Først var det en hyggelig grillaften for oss yachties på stranden, deretter en dundrende og kommers fest på "the Boatyard". Der fant vi også skipper og mannskap fra den nederlandske båten KEES, og gjensynet ble behørig feiret. KEES møtte vi først i Puerto Calero, Lanzarote, deretter møttes vi så vidt på VHF da de gikk inn i Pasito Blanco og vi ut. De kom inn for å søke ly for været, vi gikk ut for å krysse Atlanteren. De hadde forsøkt å advare oss for været, vi forstod det som at vi ble ønsket god tur og lykke til. Vi fikk skylde på fremmede språk og knitrende radio.

Dagen etter måtte jeg svømme over og vekke Bengt klokken 16. Han skyldte på en hard overfart.

Jentene kommer og utforsker øya.
Jentene kom med flyet og Dawn hadde sin søster Lisa med seg. Vibeke og Theodor fra THEA var på samme fly. Siden Bengt og jeg hadde fått beskjed om at flyet var forsinket satt vi på restauranten mens de tok taxi til båten. Det er ikke vanskelig å finne, alle båtene må ligge samme sted. Man kan visstnok kjøpe en "cruising permission" for å få tillatelse til å seile rundt øya, men det har ikke vi tatt bryet med. Vi har heller reist øya rundt med buss. Her er det flere busselskaper og rutetidene er mer pålitelige enn det Oslo Sporveier kan vise til. Prisen er en og en halv Barbadosdollar, eller ca 6 norske kroner. Da kan man sitte på bussen så lenge man vil, og gjerne få en tur rundt hele øya. Hvor langt kommer man i Norge for 6 kroner, og kan ta med seg barn gratis? Det er moro å tusle rundt i Bridgetown og kikke, men der er så mye lagt opp for turistene fra cruiseskipene. Mer gøy er det å se øya med bussen. Her er små steder der folk bor i sine små eneboliger. De er malt i all verdens farger og det ene huset er mer fargesprakende enn det andre. De fleste er godt holdt, men noen ganger lurer vi på om et hus er på vei opp eller ned.

En busstur gikk til Harrisons Cave, og hele familien frydet seg over å kjøre liten buss ned i dryppsteinhulene. En annen busstur gikk til Barbados Wildlife Reserve. Her løp og kravlet det spennende dyr så tett at man kunne ta på dem. Vilde hadde gledet seg til å se apene, og heldigvis kom det en flokk mens vi var der. Hun går fortsatt rundt og sier "Apekatt, Apekatt!"

Skal man hjem er det bare å stille seg opp i veien. Det er aldri lenge å vente før det kommer en buss som skal tilbake til Bridgetown. Innen den tid har man dog måttet takke nei til ørten minibusser som gjerne kjører oss hjem for en billig penge, men dog langt dyrere enn de halvannen Bajandollars bussen skal ha.

Bussturen går fra den milde karibiske kysten, der det er lange hvite strender, rolig vann og duvende palmer. Midt på øya er det svaiende sukkerplantasjer, og mange banantrær. Vilde vet nå hvor bananene kommer fra, og har selv undersøkt om det var ekte bananer. Øya er ikke så veldig høy, men gir likevel god utsikt fra toppen. På den andre siden, ut mot Atlanteren er landskapet tøffere. Her er der brattere, og villere natur. Atlanterhavsdønningene braker mot kysten og skaper stor kontrast til den Karibiske side.

Bardados
Det er et merkelig sted dette. Det ser i første øyekast ut som et U-land, men etter å ha vært her noen uker ser man at det ikke er det. Bussene går til tiden. De har departementer for det meste, inklusive et eget strandsonedepartement, som vi gjerne kunne hatt også hjemme. Det er alltid en politimann i gatene, og det meste fungerer. Veiene er litt hullete, men det er de da også hjemme i verdens rikeste land. I alle butikker er det helt greit å betale med VISA-kort, og ingen krever at en stakkars turist skal ha lokale kort fra ICA eller DanKort, slik holdningen er i det nordlige Europa. Jeg forsøkte meg endog med mitt Shellkort da jeg fylte bensin til jolla, men den gikk ikke. "Shell-Card ???" - spurte hun og viste kortet mitt til resten av stasjonen. Nei slikt hadde de ikke sett før. VISA gikk dog greit.

Det sies at det bor 80% svarte her. Da lurer jeg på hvor de 20% hvite er. Ser man bort fra USAnerne med Hawaiisjorte og kamera på magen er de stort sett sorte som natten alle sammen. Nå vet jeg hva det vil si å skille seg ut. Jeg syntes det var litt rart til å begynne med, men nå tenker jeg ikke over det lenger. Nå har jeg begynt å få den vaggende gangen, sier "Are you cool, man?" og har fått Rastaflettet håret.

Jeg er så heldig å ha tilbragt tiden her med to pene hvite norske damer, min kone og hennes søster. Det vekker oppsikt, og det legger ikke negerne skjul på. Liker de noen går de bort og sier det. Siden de ser det er to damer og en mann tilbyr de seg mer enn gjerne å fylle plassen til den manglende mann. Jeg tar det som et kompliment, men jentene sier det er ubehagelig. De liker det nok litt også, tenker jeg.

Dette er også det første stedet vi har vært hvor det ikke er McDonalds. Det er uvant, men den lokale Chefette er en god (om ikke bedre) erstatning. Vi vet, for vi har vært der noen ganger.

Stranden, og Vilde som kasteball mellom foreldrene.
Vi bor like utenfor the Boatyard. Her er det en flott strand med trampoliner i vannet og ølservering på land. Det er et ypperlig sted å tilbringe dagen, hvilket vi da også gjør. Vilde elsker å bade, og vil sjeldent på land igjen. Hun svømmer rundt med armringer på, og elsker å bli kastet frem og tilbake mellom sine foreldre mens de står med vann til oppunder armene. "Mere, mere!" roper hun.

Jolla bringer oss ut til båten, og vi sparer mye havneleie ved å ligge der på ankeret. Dog savner vi det sosiale ved å bo i havn. Der snakker man med nabobåten som om man skulle kjent dem lenge, og har man kors i flagget er man kompiser med en gang. Når man ligger på ankeret er det ikke like naturlig å bare tusle forbi og si hei.

The Boatyard (länk)
The Boatyard står omtalt i pilotboken som et sted å få gratis vann og dusj. Vi får også gratis tilgang til det de bleke tursitene fra Cruiseskipene betaler for, av andre fasiliteter på stranden. The Boatyard er ikke som navnet skulle tilsi et båtverft, men en kombinasjon av døgnåpen strandbar og diskotek. Strandbaren liker vi, den gir hyggelig bakgrunnsmusikk og stemning på stranden. Når solen går ned og vi skal sove starter diskoteket. Det er utrolig som lyden bærer over vann. Jarle sover med propper i ørene, og alle lurer på hvordan Vilde får sove. Heldigvis sovner hun som regel før det tar helt av. Hadde det bare vært fredager og lørdager skulle vi da holdt ut, men for turister er det ingen forskjell på dagene, og det er fest hver natt. Jeg vet ikke når de slutter å spille, så lenge har jeg enda ikke vært våken. Dawn og Lisa derimot var der engang til det var slutt og de måtte geleides til jolla.

Vi har derfor et hat/kjærlighetsforhold til The Boatyard. Vi elsker dem på dagen, men forbanner dem om natten.

Jarle i avisen?
En dag jeg var i en butikk la betjeningen merke til min bok med tittelen "The Atlantic Crossing Guide" og vi kom i snakk om seiling. Hun ble imponert over at vi kom fra et land så langt borte, og at vi hadde seilt over Atlanteren med så lite mannskap. Hun sa stolt at hun hadde skjønt det var meg da hun så jeg kom inn, og pekte på boken. Hun hadde lest om meg i avisen.

Jeg tror nok ikke det var meg hun hadde lest om, men jeg ville ikke ødelegge gleden hennes ved å fortelle at det er ganske mange båter som seiler til Barbados på denne tiden av året.

To uker går utrolig fort, og Lisa sitter allerede på flyet hjem. Vi har vært på tre forkjellige kontorer igjen og klarert ut, så i morgen reiser vi videre. Målet er Tobago, og vi har store forventninger til den øya. Der heter den lokale "Boatyard" the Sunday School, men er heldigvis bare åpen på søndager. Har jeg hørt da...

Hilsen
Vilde + Dawn + Jarle
Almost Bajan.