Svensken, en deilig dusj, Thule gaar i sluseveggen og förste möte med Rhinen

Gratulerer med dagen!
Det tikker inn gratulasjoner via SMS idag, og det går opp for oss at både Dawn og jeg har glemt bryllupsdagen, og ingen av oss får blomster.

Nåja, hvem bryr seg vel lenger om hvilken dag det er. De fineste dagene er faktisk söndag, for da er bakeren stengt, men det vet jo ikke vi för det er söndag, og så må vi steke en halvstekt baguett til frokost. Slikt er til å leve med. Når dette leses er vel bryllupsdagen over.

Hva har skjedd siden sist? Da jeg satt og skrev forrige reisebrev kastet Pandion fortöyningene, og fortsatte uten oss. De har avtale i Nederland, og må haste av sted. Siden da har vi seilt uten dem, men ikke uten reisefölge. Det er alene du treffer flest mennesker. Og en ting til, det er som min venn Björn Inge sa för vi dro: Det er på de billigste stedene du treffer de kuleste folka. Det stemmer.

I Travemünde traff vi en ensamseglare, en svenske. Han har vi truffet igjen ved flere anledninger, og de siste dagene seilt sammen med ham. (Seilt og seilt....) Gunnar Adriansson heter han, men vi kaller ham bare "Svensken". Han er en pensjonert brannmann som har forlatt alt og alle og skal ut på tur alene. Hvor lenge vet han ikke, men "det här er mitt hem nu, och jag har inga planer".

Svensken prater med alle. Han kan godt svensk og 5 ord engelsk samt to ord tysk. Også er han god på fingerspråk. Men som han sier "man klarar sig". Han har aldri ligget i en yachclub og har etterhvert fåt et större behov enn oss for å dusje. I Münster besluttet vi å gjöre noe med det, og vi dro alle ut for å finne en dusj. Ingen kunne hjelpe oss med hverken offentlig dusj eller svömmehall. Så kommer det en kar bort og kikker interessert på båtene våre. Han hadde selv seilt i to år, og kjenner igjen en langturseiler på utseende (og lukta...?) Mens vi står og prater båt kommer svensken tuslende, holder fem fingre over hodet, gliser bredt og sier "Shower!"

Klokken 17 samme ettermiddag blir vi alle fire (tre fra Thule + svensken) hentet i bil og kjört hjem til denne hjemkomne langturseiler. Der blir det dusj på alle voksne og boblebad på Vilde. Kleshaugen blir vasket og törketromlet. Mens vi ser på bilder fra Karibien leker Vilde med barna. Vilde er ikke stor nok til å forstå at hun ikke skjönner hva de sier.

Langt etter Vildes leggetid, og etter en god middag blir vi kjört tilbake til båten, rene, mette og takknemlige. Det ble en dag for mye i Münster, men det var verdt det!

Neste kveld måtte vi si farvel til Svensken. Han skulle opp Rhinen, mens vi skulle ned. Med mine 17 hester vil jeg ikke engang pröve å gå opp. Svensken har 50. Den ble avskjed og avtale om nye möter i Frankrike. Vilde satt på fanget hans og koste seg, og hadde hun visst hva som var på ferde hadde hun nok felt en tåre....

Så var det bare 6 sluser til Rhinen, den beryktede elv. Noen sier berömt, jeg sier beryktet. Om jeg var nervös, eller om det var lekteren foran som gav litt for mye gass skal vaere usagt, men i siste sluse dundret vi i sluseveggen med baugspydet og for full bakk skrapte vi oss ut igjen i åpent vann igjen, för vi igjen la oss til i slusen. Jeg fikk bruk for alle fenderne samtidig (Takk Thorstein, din kom også til nytte!) Senere undersökelser viste at Bruceankeret hadde tatt hele stöyten. Det eneste vi har brukt det til forelöpig er altså som fender, men det funker det bra som, for det smalt godt og hele båten er like hel. Lanterna lyser litt skeivt, men det kan rettes.

Så var det ut av slusa og ut på Rhinen. Det måtte jo komme en dag. Jarle er spent, himlen åpner seg, vinden blafrer i det provisoriske cockpitteltet (det regner mye her nede). 500 meter igjen. 300 meter igjen. 100 meter igjen og DER tar strömmen tak i båten og vi farer nedover i 17 kmh, fortere enn båten noen gang har gått. Jeg slår ned til tomgang og får redusert farten til 11 kmh. Fortsatt for fort for meg, men jeg kan da ikke sette i bakk heller!

På 5 minutter mötte vi like mange lektere her som på 5 uker på kanalene. Noen for full maskin oppover, og alle for full ström nedover. Og oss i en liten hvit plastbåt mellom dem alle.

På Rhinen har de to sett möteregler. De har möte babord mot babord som utgangspunkt, men om noen vil utnytte strömmen og mötes styrbord mot styrbord viser de et blåt skilt med blått lys. (Såkalt "Blåflagging") Da vi skulle ut der syntes jeg alle blåflagget. Jeg prövde å ta hensyn til det helt til jeg forstod at det selvfölgelig ikke var med de blåflagget til, men den lekteren som plutselig var bak meg, og skulle forbi. Disse lekterne tenker ikke på sånne som meg tenkte jeg, og listet meg stille nedover langs kanten og prövde å finne marinaen som skulle vaere 3 km nedströms. Går jeg for langt nå tar det lang til å komme opp igjen med 11 kmh motström!

Så er vi trygt inne i havnen. 3 km på Rhinen er nok for meg, men i morgen må vi videre, Huff og huff!

Idag har jeg vaert i båtbutikk. Siste dagen i Tyskland ser jeg den förste båtbutikken. Den har jeg nå tömt for de störste kulefenderne han hadde. I tillegg har jeg kjöpt skjöteledning, Europlugg og varmeovn. Nå skal fuktigheten ut! Det regner så mye at alt er rått og fuktig inne. Nå får vi gjöre som de store gutta og kople oss til land når vi er i havn. Det blir nok ikke ofte, men når det er surt og kaldt kan det vaere deilig. Og jeg skal si det hjalp. Da jeg var tilbake i båten med sykkelen fullasetet stod barometeret på topp, solen skinte og jeg vurderte å levere alt tilbake igjen. Nå kommer sola, i morgen skal vi til Nederland, idag er det bryllupsdag og alt er bare topp.

Nå orker jeg ikke skrive mer, ei heller lese korrektur. Dette er ikke net-cafe, det er net-disco. Det er mörkt, masse röyk og höy musikk. Jeg får komme meg hjem til kone og barn.

Hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle