Genom Sverige og Danmark til Tyskland

Hei og hopp, da er vi virkelig igang. Det har tatt litt tid för det förste reisebrevet kom, men naa er det her. Jeg sitter paa en net-cafe i Tyskland, hvor tastene er snodig plassert i forhold til det norske, og hvor norske bokstaver er byttet ut med ß ä und ü. Min egen computer har tatt kvelden allerede, saa jeg faar ta ting paa sparket.

Det er naa tre uker siden vi forlot Norge. Vi kom oss avgaarde Söndag 2. Juni. En dag etter skjema, men en dag för datoen vi trodde paa selv, saa det ble ikke saa galt. Det var nesten litt vemodig aa reise. Langt fler enn jeg hadde trodd mötte opp for aa vinke farvel, enda sikkert avreisetidspunkt ikke var bestemt för samme dag kl 12.00. Paa brygga stod store og smaa, og mange hadde med gaver og Norske flagg. Takk skal dere ha alle sammen.

Vi hadde tenkt oss til Haakavika, en times tur ut fjorden, men siden det var saa fin seilervind gikk vi rett til Koster i Sverige. Jarle hadde en fin seiltur, hvor det nye autopiloten "Mr. Watts" styrte, Jarle trimmet seil, Vilde ble sjösyk og Dawn laa helt stille paa cockpitbenken, tom i blikket. Hva er det vi gjör, tenkte vi! Neste dag var det straalende sol, blikk stille og intet sted er bedre aa veare enn Koster i slikt vaer. Sjösyken var glemt, og lykken paa topp! Etter en stund kom vaare venner i baaten "Pandion", og MRT - Mediterranien Rally for Toddlers var igang.

Etter dette gikk det bare sörover. Först en uke paa den svenske vestkysken. Der var det bare finvaer. Vi fikk med oss alle de kjente stedene som Koster, Smögen og Marstrand. Siden det fortsatt var tidlig i sesongen hadde vi alle de beste plassene for oss selv. Det er nesten saa jeg synes det er fint, at folk har som maal aa faa baaten ut til St.Hans.... Det skjedde ikke stort i Sverige, bortsett fra at turen holdt paa aa ende der. I 6 knops fart begynte plutselig terrenget ikke lenger aa stemme med kartet, og der det skulle vaere 25 meter med vann saa skipperen plutselig bunnen. Naar man kan se baann i 6 knops fart faar man hastverk, det kan jeg love dere. I siste liten fikk vi snudd skuta, og faren var over, men du verden saa nearme vi var!

Det gikk med seil og motor sörover til Varberg. Vi skulle sörover, men vinden skulle nordover, saa det ble en del motorseiling. Skipperen har i vinter montert rulleseil, og ble gang paa gang overbevist om at det var riktig. Rulleseil er simpelthen fantastisk. Det blir vel saa som saa med skarpseilinga, men med bare kone og barn som mannskap blir seilingen i realiteten singlehanded, og jeg er sikker paa at vi naa har seilt mye under forholdt der vi med stagseil ikke ville tatt bryet med aa heise seil. Som sagt skulle jo vinden nordover, men saa fort windexen pekte örlitegranne til siden rullet vi ut litt duk og fikk en halv til en hel knop mer. Skipperen spör seg selv ofte hvorfor ikke alle har rulleseil, men ser man seg om saa ser man jo at alle faktisk har rulleseil.

Etter en uke var vi klare for Danmark. Der ventet regnvaeret paa oss. Rytte fakkeren som det regnet. Det regnet, det lynte og det tordnet. Det haglet og det blaaste. Det meste vi maalte mens vi var paa sjöen var 36 knop vind. Det er paa grensen til storm! Vi fikk testet baat, sikkerhetsliner og oss selv, og fant ut at alt fungerte perfekt. Klarer vi sterk kulig i de grunne danske sund, saa bör vi klare en storm til havs. Jeg er i alle fall sikker paa at baaten ikke har noen problemer med det. Til aa begynne med var det uvant at det var 5 meter dypt mens land fortsatt bare var langt i horisonten, men etterhvert ble vi vant til det ogsaa. Naa er et par meter mye vann, og er det 10 meter saa heter det "Dyperenna" eller noe slikt paa kartet. Det er jammen viktig aa vaere merkebevisst her. Det er östmerker og sydmerker og senterledsmerker, men det er merkelig saa nerme man maa för man ser dem. GPS er gull verdt her.

Siden det hadde gaatt en uke uten livstegn fra meg forsökte jeg med paa et lite sms-reisebrev. Det ble en kort test sendt fra Dawns mobiltelefon via det danske telenettet til en venninne av meg, Hege, i Norge som saa tastet det inn i sin computer paa skolen og sendte det som e-post til Micke i Sverige som saa sendte det ut til dere. Saa enkelt kan det gjöres....

Det sies at Danmark er dejligt, men det syntes ikke vi. I en liten fiskerhavn paa Ballen paa Samsö ble vi noen dagen paa grunn av vaeret. Jeg kan fortelle dere at det ikke finnes noen annen grunn enn daarlig vaer til aa bli paa Ballen.

Naja, Danmark var trist, men vi traff da i det minste hyggelige mennesker. En engelsk soloseiler skulle til Norge, og fikk raad og tips, mens en nordlending skulle sörover til Spania med en Comfortina. Det var nesten litt artig aa se to norske Comfortinaer i samme havn i Danmark, begge for full fart sörover. Tre ganger traff vi dette norske ekteparet i Danmark, rent tilfeldig hele tiden. Danmark er lite. Vi möter dem vel igjen naar vi seiler ut, og de inn Gibraltar.

En annen ting som skjedde var at vi slo i Danmark. Slike seilmessige utskeielser gjorde vi ikke i Sverige... I et av de danske belt staar Vilde paa styrbord og vinker til sin gamle favirittprofessor, men jeg tror ikke han saa oss.

Saa var den danske uken slutt, og vi skulle begynne paa den tyske. Hver uke sitt land. Vi skulle ha vaart förste mannskap paa i Lübeck, men paa grunn av det Danske vaeret var vi forsinket. Via omveier fikk vi da til slutt Monica og Lars Peder ombord i Rödbyhavn. Derfra ble det en dags seiling til Travemünde der nedriggingen startet. Det som skulle bli en fin kanaltur for M&LP ble isteden en jobbeökt. Skipperen fikk den hjelpen han trengte, og naa er Thule blitt motorbaat.

Litt bakvendt kanskje, men i den havnen der masten gikk av kom ogsaa vindroret ombord. Det er ikke montert, men det er ombord, og Skipperen er stolt som en hane. Vindror er et apparat, stort som bare det, som monteres bak paa baaten, og gjör at baaten under seil kan holde kursen mot vinden paa egenhaand. Vel finnes det autopiloter, men knappestyring blir ikke det samme som et skikkelig vindror. Mens mannskapet fra begge baatene trippet og hintet og gjorde hva de kunne for aa reise paa bytur var Peter Förthmann og jeg godt engasjert i seilingens hemmeligheter. Skipperen imponerte alle (inkludert seg selv) med sine tyskkunnskaper, og ser i ettertid at det maa ha vaert motivasjonen som gjorde det. Aa som jeg gleder meg til aa faa seile igjen, denne gangen med vindror!

Saa mönstret mannskapet av igjen, like fort som det mönstret paa. Vi töffet oppover kanalene, og fant fort ut at dette kan bli kjedelig. Det gaar rett frem, og det er skog paa begge sider. Det gaar i 10 km/t og folk paa bredden jogger fra oss. GPS'en er stilt om fra nautiske mil til kilometer, og kanalen er merket for hver 100 meter. Ordnung muß sein!

Men for et yrende dyreliv vi har langs baaten. Det er fugler i alle variasjoner. Stadig og stött har vi kommentert at "Naa skulle vi hatt Trond Eirik ombord, saa kunne han fortalt hva vi ser." Kanaltur maa väre et eldorado for ornitologer. Morten hadde nok ogsaa satt pris paa aa vaere her, for her er det mye mat paa kloss hold. Jarle törrtrener med baatshaken, og gleder seg allerede til jakta, men det blir vel ikke för i 2003.

Kanaler betyr sluser, og sluser betyr jobbing. Vilde er ikke helt sikker paa at det er saa morro naar begge de voksne maa jobbe samtidig, men det gaar paa et vis. Noen sluser gaar opp og noen gaar ned. Vi er vel naa en 10-15 meter over havet, og som skikkelige seilere begynner vi naa aa legge merke til den tynne luften her oppe. Vi har naa omtrent 220 sluser igjen til Middelhavet.... I morgen skal vi ta heis. Vi skal kjöre hele baaten inn i et stort badekar som saa skal heises 38 meter opp, med baater, vann og det hele. Det skal bli artig. Deretter kommer en "vanlig" sluse paa noenogtyve meter, saa vi gaar spennende dager i möte.

Vi har reist nesten hver dag, men noen hviledager har det blitt. Vi har ligget i havn hver natt, og klasket hele breisida til brygga stort sett hver gang. Er det god plass i havnene er det ikke noe aa spare paa. Ankeret er ikke brukt en eneste gang, og Vilde har kun vaert sjösyk to ganger. Dawn har sett litt blek ut noen faa ganger, men klart seg utrolig bra. Naa kan hun til og med gaa ned og lage mat mens vi seiler. Det var utenkelig i fjor. Vi har det stort sett veldig bra, men det er slitsomt aa ha med Vilde. Hun krever 100% oppmerksomhet hele tiden, og tenner paa alle 12 pluggene om hun ikke faar det. Underholdningen av Vilde er absolutt den störste utfordringen, men jammen er det morro ogsaa. Hun klatrer i alt, flirer og ler, setter sjöbein og mater gakk-gakk'ene. För vi reiste kjöpte vi en haav, og den har betalt seg mange ganger. Det er ikke lite som har gaat over bord. Det er bare saa synd at ikke alt flyter.... De fleste ting paa dekk er naa bundet fast, men Vilde finner stadig nye maater aa utfordre sine foreldre paa. En dag blir vel ogsaa den förste da hun faller i vannet, men forelöpig har det ikke skjedd.

Naa er tre uker over, og hadde dette vaert en vanlig sommerferie skulle vi vaert tilbake paa jobb naa. Ingen av oss har noen jobb, og baaten flyter fortsatt, saa vi raser videre sörover, i vaare 10 km/t.

Forelöpig er det langt mellom net-cafeene, og vi har ogsaa blitt utrolig tafatte, saa Gudene (Neptun, Poseidon osv) vet naar neste reisebrev kommer, men det kommer nok!

Hils alle og ha det fint, det har vi!

Hilsen Thullingene paa tur!
Vilde, Dawn og Jarle