En mors beretninger...

...om livet før og under Den Store Turen...
...om hvordan det går med Vilde og Dawn etter at de reiste hjem til Norge.

Tiden før avreisen

Det sier seg selv at det er mange forberedelser som skal til før man kan dra avgårde på en så omfattende tur. Jeg er heldigvis gift med en nevenyttig mann som både kan og liker å jobbe med båt. Det ble derfor naturlig at det var han som utsyrte og klargjorde skipet. Dette medførte mange ensomme ettermiddager, kvelder og helger på Vilde og meg, men når man vet at det må til for at vi skal komme oss på tur, og være mye sammen, er det lettere å holde ut! På den tiden spiste vi stort sett bare middag sammen, for jeg dro på jobb før Jarle stod opp, og innen han var kommet hjem fra båten på kvelden var jeg sloknet i senga...

Å være to store og en liten på tur i en 32-fot stor båt
Det er trangt, men det går! Selvfølgelig er det en stor overgang å flytte fra leilighet til en liten seilbåt. Spesielt med en energibunt av en 18 måned gammel jente... På forhånd var vi veldig spente på hvordan det ville gå med Vilde ombord. Etterhvert forstod vi at dette kunne bli slitsomt.

Vilde er en aktiv krabat, som krever mye oppmerksomhet. Som vi pleier å si: Hun krever mye, men gir også utrolig mye igjen. Dette fungerte blant annet dårlig når vi skulle gjennom de 200 slusene på vei mot middelhavet. Det var ikke lett for tulla å skjønne at BÅDE mamma og pappa måtte jobbe på en gang, og ingen hadde tid til henne. Når man står i bunnen av en 20 meter høy sluse så ljomer det godt... På den annen side fungerte det veldig greit til å skremme bort innpåslitne gendarmere og tollere!

De dagene vi kjørte fikk Vilde maur i kroppen. Hun skal helst bruke alle musklene i kroppen på en gang, hele dagen. Det er ikke alltid så lett på en liten båt, med stor redningsvest, og opptatte foreldre... Det var ikke særlig morsomt hver gang vi kom til en ny sluse og Vilde står og peker og hopper og sier "P'lan! P'lan!". Hvordan skal man forklare et lite barn at "Nei, nå må vi kjøre videre, og videre, og videre, for vi skal jo dit og dit..."? Barn lever mye mer i nuet enn vi voksne.

I det hele og det store er jeg glad for at vi reiste med Vilde. Vi har blitt mer sammensveiset alle tre, og bedre kjent både på godt og på vondt. Man kommer også i kontakt med utrolig mange mennesker når man har barn med seg. Vilde har lekt seg gjennom Europa med svenske, danske, tyske, nederlandske og franske barn. Og vi har ofte kommet i prat med deres foreldre og på den måten fått mange nye hyggelige bekjente. Vilde har også blitt proppet full av slikkepinner, som barna får i nesten alle butikker, restauranter osv.

Før vi dro var det mange som sa at det ville bli slitsomt, at det ikke ville gå osv. De fikk jo rett, men det vet man jo ikke før man har prøvd! Et eksempel på at det KAN gå helt fint er S/Y Thea. De reiste fra Sandefjord 10. august, og har snart tatt oss igjen. Ombord der er Vildes bestevenn Theodor, som er tre måneder eldre enn henne. Sammen med foreldrene Vibeke og Bengt har han det kjempefint ombord, og de tar fortsatt sikte på Karibien. Vi gleder oss veldig til å treffe dem igjen på Kanariøyene!

Når det gjelder Jarle og meg var vi også spente på hvordan det ville gå. Man har jo hørt en del om havarerte ekteskap og skilsmisser på grunn av slike turer. Og ja, vi kranglet mye. Mer enn vi gjorde hjemme. Men det er kanskje ikke så rart når man bor så tett opp i hverandre 24 timer i døgnet. Heldigvis var det ingenting alvorlig, og vi ble alltid fort venner igjen. Vel, nesten alltid da... Jeg skammer meg litt når jeg må innrømme at jeg nesten begikk mytteri en gang. Det var etter en heftig krangel i Charlesville nord i Frankrike. Da sa jeg "Nå stikker jeg!", tok med meg Vilde, og gikk en laaang tur. Stakkars Jarle trodde jo vi skulle reise, og løp ned på togstasjonen for å se om vi var der.

Vilde og Dawn reiser hjem til Norge igjen
Det er fælt å krangle med og kjefte på dem man er mest glad i på hele kloden. Det var hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for at Vilde og jeg skulle ta en pause fra turen. Dette var heldigvis Jarle enig i, og støttet meg 100%. Det er ikke vits å være på tur hvis man ikke har det noe godt, og DET ER IKKE FLAUT Å SNU. Noen vil kanskje påstå det, men jeg synes det er tøffere å innse at "Nei, dette går ikke!" og gjøre noe med situasjonen. Selv kviet jeg meg litt til å komme hjem og møte alle hva-var-det-jeg-sa'erne, men det gikk utrolig greit. Jeg har jo selvfølgelig fått mange spørsmål av typen "Er ikke du ute og seiler da?", men da er det bare å forklare saken med et smil...

Nå som vi er hjemme ønsker jeg at jeg var på tur, når jeg var på tur ønsket jeg meg av og til hjem. Det var det med gresset på den andre siden da... Vi har bestilt billett til Lanzarote 25. oktober, og gleder oss veldig til å treffe Jarle igjen. Jeg synes det er trist at jeg ikke får oppleve den delen av turen som Jarle nå er på, men unner ham det, og håper han ikke synes det er altfor trist at vi ikke er med. Men det er ikke SÅ moro å sitte her hjemme og lese om svenske blondiner osv...

Vilde har forandret seg en del i tiden vi har vært hjemme i Norge. Hun fylte to år 30. september. Hun lærer stadig nye ord, og har blitt en riktig skravlebøtte. Hun har fått seg egen, stor seng, og er veldig kry av det. Av og til hender det at hun løper bort til telefonen, tar av røret og roper "Pappa….?". Hun synes nemlig det er veldig morsomt å snakke med pappa på telefon, og forteller alt hun har gjort. Tror hun gleder seg til å få pappaen sin tilbake!

Hvor går ferden videre?
Drømmen har jo alltid vært å nå Karibien, og det var det som var den opprinnelige planen. Men planer er til for å endres… Da jeg reiste til Norge igjen hadde vi bestemt oss for å overvintre i Altea i Spania. Men etter noen uker fortalte Jarle meg at han skulle fortsette mot Kanariøyene allikevel. Jeg ble for så vidt glad for det, for vinteren på Kanariøyene er nok atskillig varmere enn i Spania. På den annen side ble det da ytterligere en måned innen Vilde og jeg skulle returnere til båten.

Nå, etter enda noen uker, tenker vi at har vi først kommet så langt, er det ikke langt igjen over dammen. Og det blir kjipt å ligge igjen når alle andre stikker over, spesielt Thea… Dessuten er det et ganske vanskelig strekk å seile Kanariøyene-Norge, med motvind og motstrøm. Nei, dersom det blir praktisk mulig tror jeg vi går for Karibien.

Å plassere Vilde tre uker i båten uten mulighet for å gå i land er en umulig tanke. Derfor blir ikke vi med på en eventuell overseiling, men ligger og venter på stranda enten på Kanari eller i Karibien. Jarle må da finne seg mannskap, noe som kan by på diverse utfordringer…

Beste hilsner fra Dawn, Sandefjord 14 oktober 2002.