Canaries here we come!

Thule skal ut på sin første virkelige havseilas. Turen fra Gibraltar til Lanzarote er på 628 Nm. Det tilsvarer Sandefjord-Skagen tur-retur tre runder. Uten stans, døgnet rundt. Er båt og mannskap klare for slikt?

Forberedelser
Aldri i Thules historie er en så lang tur blitt forberedt så lite. Kanskje er det fordi vi nå begynner å bli vant til å seile, og vet hva båten er god for? Kanskje er det fordi vi av kommunikasjonssvikt sendte to puljer av gårde for å handle, og begge kom hjem med mat nok? Kanskje er det fordi skipperen visste Dawn kom til å ankomme Kanariøyene før oss, og vi måtte, bare måtte, komme oss av gårde? Kanskje var det fordi vi skulle på guttetur og var udødelige? Vi reiste sammen med våre venner fra Sandefjord ombord i THEA, samt deres danske kamerat Brian i MEIER. Sluttspurten ombord i disse båtene tydet på at de hadde tatt like lett på forberedelsene som oss. I nattens mulm og mørke forlater tre båter dieselbrygga i Gibraltar.

Avreise fra Gibraltar
Jeg har ikke greie på tidevann, og innrømmer det så gjerne. Derfor hadde jeg engasjert meg og pratet med britene. De bør jo ha greie på sånt. Vi dro derfor til anbefalt tid og fikk 3,5 knop motstrøm. Pilotboken sier vi kan få opptil 2-3 knop mot, om vi drar på feil tid. Jeg har fortsatt ikke greie på tidevann. Natten gikk og morgenen kom, vinden er svak og maskinen går som en klokke. Vi var ute i Atlanteren og skulle følge Kanaristrømmen sørover. Den går en halv til en hel knop mot Kanariøyene, men kan stoppes av meteorologiske forhold. De forholdene kom selvfølgelig samtidig med oss, og strømmen var ikke der. Men den var da heller ikke imot. Andre (eller var det tredje?) dagen begynte det å blåse og vi kunne endelig heise seil og spare diesel. Med liten kuling i ryggen og store behagelige atlanterhavsdønninger bakfra gikk det unna som aldri før. Loggen økte fra 5 til 6 til 7 og endog enkelte ganger 8 knop. Rekorden ble satt i en surf ned en kjempebølge med 12 knop, og vi f!
ant ut det kanskje var på tide å reve og å hive ut litt tau som en brems. Dagene gikk og vi så ikke annet enn vann og delfiner. En fisk bet på kroken og sikret oss to måltider fersk mat. Vi tror det var en Dorado, skjønt sikre er vi ikke. Vaktene gikk av seg selv, det var bare Helge og skipperen ombord. Vindroret styrte mens vi spiste, sov og trimmet seil. Nattevakten holdt seg våken med å skravle med THEAs nattevakt på VHF'en.

Hel&%¤#¤#es Furl¤#¤#exdrit!
En dag blåste det for mye for vår genoa, og vi ville bytte til mindre seil med tykkere duk. Å få seilet ned i liten kuling bakfra er en ting, å få opp det neste seilet noe helt annet. Rulleseilets fortreffelighet viste seg kanskje ikke å være så fortreffelig likevel. I alle fall ikke med våre kunnskaper. Om noen rulleseilsvante leser dette setter jeg stor pris på et tips om bytting av seil andre steder enn i havnens smule farvann. Når så delene løsner og profilen går ut av rullen blir det absolutt ikke bedre. Skipperen bytter rulleseil ut med ukvemsord og kutterstaget settes. Stagseil er og blir "failsafe", og hardværsfokka er gull verdt.

THULE er også utrustet med lensespetakler, som også har fått høre skipperens utvalgte ord. Jeg har lovet meg selv at dette er første og siste båt med lensespetakler. På denne turen holdt en av dem på å hoppe ut av sitt feste i masta (forsåvidt ikke noe problem, så hadde jeg vært kvitt dem....) og en tur i masta ble nødvendig. Selvfølgelig ble kamera medbragt. På et slikt langt legg har en tid til å tenke, og nå kan spetaklene slakkes og føres frem til vantene med en line betjent fra cockpit, festet med clamcleat. Nå fungerer det meget bedre. Storbommen har også fått permanent preventer på begge sider, selvfølgelig betjent fra cockpit. Samtlige liner i tre rev, samt alle opphal er også betjent fra cockpit, så det er ingen grunn til å ta seg en tur på dekk om en ikke vil. Men du verden så mye tau i cockpit'en.....

Havneplass på Lanzarote?
Vinden løyer, Furlexen limes, vinden forsvinner og motoren startes. Det er ett døgn til Lanzarote og vi har diesel på tanken. Uten havneplass å gå til nærmer vi oss samme øy som Dawn og Vilde er på. Den store regattaen ARC (Atlantic Rally for Cruisers) legger beslag på alt som er av havner til slutten av november, men vi må inn til jentene. Vi bare må i havn på Lanzarote, koste hva det koste må. Jeg hadde hørt mye om at en bør bestille plass på Kanariøyene. Jeg syntes dette med bestilling var litt for velorganisert for norske nordmenn på tur som ikke vil være bundet, men jeg hadde da gjort noen forsøk. Jeg hadde sendt mail til alle jeg hadde adressen til. Jeg hadde ringt til alle jeg hadde telefonnummer til. Jeg hadde rådført meg med mine venner på det store internettet. Alle forsøk gav det samme resultat: Ingen ARC-vimpel i salingshornet, ingen havneplass. Den tryggeste og beste (?) havn på Lanzarote heter Puerto Calero. Dem hadde jeg både mailet og snakket med. "Når ARCen!
har gått har vi plass, ikke før." Da vi fikk telefonkontakt med Dawn viste det seg at hun hadde hotell like ved Calero. Opprop til Calero på VHF bekreftet det samme: Havnen var full!

Det var midt på natten. Vi hadde seilt 660Nm på fem og et halvt døgn. Vi kunne vel påberope oss mangel av diesel og få ligge noen timer i påvente av åpningstid. Tross negativ respons på VHF gikk vi inn og ble tatt imot av verdens hyggeligste nattevakt. Joda, vi kunne få ligge på dieselbrygga til neste morgen, og kanskje, bare kanskje var det en plass lenger inn. Neste morgen kl 0800 møtte vi opp i kapteineriet. "Are you THULE? Yes, we have one free berth for a 10m yacht. For how long do you wish to stay?" Lykkelig betalte jeg for en måned og har nå havneplass i verdens flotteste marina til samtlige ARC-ere har forlatt Kanariøyene. Visst blir man overtroisk av å bo i båt, men dette er nesten til å bli religiøs av! (Marinaen har pullere av polert messing og betegnes i pilotboken som "spotlessly clean")

Hotell i to uker
Dawn og Vilde kom ned på charterreise og har en liten leilighet på hotell i Puerto del Carmen. Det tar 15 minutter å sykle til båten, men den ligger trygt, så vi drar heller på stranden. Her har vi all mulig luksus. Det er svømmebasseng, dusj, senger som står stille, og til og med lys i kjøla. Vi skal bo her disse to ukene for så å flytte i båten igjen. Det skal bli rart.....

THEA
THEA kom med dagslyset noen timer etter oss. De ble noen timer og dro så videre til Gran Canaria der de skal treffe noen venner. De tok med seg Helge som ville ned dit og treffe sin Merete som tok fly fra Gibraltar. (Sjøsyk i ett til to døgn går, men i fem?) Om en uke kommer THEA tilbake og da skal Vilde endelig få leke med Theodor. Det blir stas!

Beste hilsen Jarle og jentene.
Midlertidige landkrabber