Canal de Pest?

Ferskvann, Thule på fjelltur, middelalderen, besøk fra Norge, kakespisedagen, hyggelige nye venner, sluserekord, motorproblemer og Vildes temperament.

Er turen snart slutt?

Sist jeg skrev var i Charlesville, og nå er vi i Gray, langs elva Saonen. Vi er ferdige med det verste slusestrekket "Canal de l'Est", av noen kalt "Canal de Pest", av oss kalt "Canal de Fest". Så forskjellig oppfatning kan en ha av samme strekke. Rett skal dog være rett, og Canal de l'Est fortjener nok begge benevningene i vår reiseskildring også:

Ferskvann
De største problemene på dette strekket har vært mangelen på vann. Kanalen er full. Jeg ser det renner ut på alle overløp, men det er fortsatt ikke nok for oss. Vi går støtt på grunn, og vi har faktisk også hatt roret nedi gjørma. Det er ikke moro. Vi skal i utgangspunktet ha 10 cm margin på dybden, men båten flyter lavere i ferskvann, og vi har mye last med, så marginen er nok borte. Men vi kan ikke klage, for det første fordi jeg ikke kan fransk, og for det andre fordi jeg visste grensen var 180cm, og vi tok sjansen med åpne øyne. Jeg hadde jo håpet da, at de hadde gitt oss litt mer sikkerhetsmargin, men nei. Selv om vi mangler vann under kjølen får vi vann til mye annet. Den gamle Volvoen har nå blitt ferskvannskjølt uten stort engasjement . Vi er faktisk også blitt så fine på det at vi skyller cockpiten i ferskvann hver dag. Her skal ingen saltkrystall få tak.

Høydebegrensningen i Frankrike er 350cm. Jeg la meg bevisst litt under dette, på 340cm. Det var lurt. Selv ikke høyden har de klart å holde, og vi har flere ganger hatt omtrent en tomme klaring oppover. Vi har da kommet gjennom så langt, men de laveste broene bærer preg av at andre har truffet dem hardt. Et sted var det også malt på en kommentar til det franske vannvegvesen og de oppgitte 350cm….

Ting fra Norge og Lars Kyrre
Jeg har tidligere omtalt min PC en del. Den er nå i Norge, og både "ny" PC og ny tung propell er bragt nedover av min gode venn Lars Kyrre. Dere ser kanskje at jeg kan skrive med både æ, ø og å, (om det da ikke blir oversatt i cyberspace til noe mindre passende) Lars Kyrre er altså nå på besøk hos oss med sin Mona. For å plassere Lars Kyrre i verdenshistorien, eller i alle fall Thulehistorien, så kan vi fortelle at han er en gammel barndomskamerat av Jarle og Toastmaster i Jarle og Dawns bryllup. Han har gått et år på folkehøgskole sammen med Jon, skipperen på Pandion. Ellers kan det også nevnes at han jobber som arkitekt for en god venn av den ikke ukjente seileren Ragnar Kvam jr. Lars Kyrre er herved presentert, og hvilke sprell han finner på får vi komme tilbake til senere.

Canal de l'Est
Denne kanalen ble bygget for 100 år siden, for å skape infrastruktur for de østre deler av Frankrike. Jernbanen vant kampen om godstrafikken, og kanalen ligger her som et vitnesbyrd om fransk ingeniørkunst. Vel å merke for 100 år siden. Det har ikke skjedd stort siden da. Slusene betjenes manuelt, broene åpnes manuelt og det satses intet her. De sveiser litt i ne og ny når det er nødvendig, og vi har selv ventet i et slusekammer på at sveiseren skal bli ferdig. Jarle hjelper til med slusingen, og har blitt riktig så flink til å sveive. Industrialiseringen ble ikke som de håpet på, og vi reiser derfor fra småsted til småsted. Det går sakte, ofte ikke mer enn 15-20 km om dagen. Det blir som å reise fra Kodal til Andebu til Stokke til Ramnes. Nå må ikke de fra indre Vestfold bli fornaermet, men vi synes det blir litt kjedelig her når det mest spennende et sted kan by på er et bakeri, og dagens hoeydepunkt er en tur paa supern... Noen store byer har det jo også blitt, og Verdun syntes vi var den flotteste.

Motorsykkeltreff og middelalderfestival
Sjarmen med småsteder er at når det skjer noe er alle med. Vi kom tilfeldigvis til et motorsykkeltreff, og siden vi har hatt noe (?) kontakt med det miljøet tuslet vi i land for å se. Der var de livat! Hovedgata var stengt og det var bakhjulskjøring og forhjulskjøring, ølservering og musikk. I motsetning til norske treff var hele bygdas "sivilbefolkning" møtt opp for å være med. Det var nesten som å være hjemme og vi gikk entusiastisk rundt og fant den ene sykkelen tøffere enn den andre. Dagen etter var det igjen kun våre 17 dieselhester og 10 km/t.

En annen by vi var i hadde middelalderfestival. Der var det grilling av hele griser, oppvisning av gjeterhunder og gatene fulle av gjess. Gjett om Vilde var fasinert! Maten ble servert på trepletter og siden poteten ikke var kommet til Europa enda ble grisen servert med erter og kål. (Med påfølgende problemer dagen etter…)

Besøk fra Norge, og den store kakespisedagen.
Stadig og støtt melder flere seg på for å få reisebrev, og det er meget hyggelig. Flere tar også kontakt, og vi får mange positive tilbakemeldinger. En familie har også tatt turen ned og hilst på oss. De har båten liggende i Middelhavet, og skulle ned dit nå for å seile. På veien ned kom de altså innom oss og sa hei. De var egentlig på vei til Karibien en gang, men ligger fortsatt i Middelhavet. Med barn både yngre, jamngamle og eldre enn Vilde så vi muligheten for hyggelig samvær på Balearene, og skal møtes igjen der. De hadde tidligere erfaringer fra barneseilas, og anbefalte oss å begrense oss til Middelhavet i første omgang, noe vi tenker mer og mer på.

Til dette besøket hadde Jarle kjøpt inn kake. Det var en stor familie så han hadde kjøpt mye kake. Dawn som skulle servere trodde det var ostebaguette, og serverte derfor kjeks til kaffen. Jarle hadde noen dager tidligere kjøpt glansemiddel til oppvaskmaskin istedenfor oppvaskmiddel (Jeg kan ikke så godt fransk….) og holdt derfor kjeft i tro om at han nå igjen hadde bommet. Det hadde han ikke, og vi gomlet kake ombord i to dager til ende.

S/Y Tinka og sluserekord
På vår ferd ligger vi naa en del dager bak Pandion, og det kan nesten se ut som vi ikke treffes mer før vi igjen har saltvann under kjølen. Da vi i en havn så en annen norsk båt var vi derfor raskt borte for å presentere oss. Det var ingen dum handling. Der var tre generasjoner mannskap om bord, godt harmoniserte til våre to. Vi holdt følge med båten Tinka i en snau uke, og hadde mye moro sammen. Vilde ble raskt båtvarm hos Tinka og løp opp og ned og rundt på den 13 meter lange båten. 4-åringen om bord het Lars Ove, men Vilde kalte ham bare "Line" som er hennes uttalelse av Sindre (fra Pandion). Både voksne og barn frydet seg over nye bekjentskaper. Vi sluset over 50 sluser sammen, var på middelalderfestivalen sammen og hadde om bord hos dem både trekkspillmusikk og allsang. Siden også Tinka hadde stramt tidsprogram måtte de en dag forlate oss og fortsette ned til Lyon der båten skulle ligge og mannskapet dra hjem på jobb.

To av dagene med Tinka var slusedager. Da skulle vi over et fjell. Først var det 19 sluser opp på 4,5 timer, og Jarle var ganske sliten i armene etter å ha ligget fremst i dem alle. Det er hardt å holde båten på plass når en skal opp. Den neste dagen skulle vi ned, og vi hadde 33 sluser til neste havn. Nedoverslusing er bare moro, og vi tøffet av gårde i skog, fjell og mark. Litt rart, siden vi egentlig er på båttur, men, men. Litt utpå dagen fik vi hast. Ville vi klare 33 sluser på en dag? Det var automatsluser, og vi melder vår ankomst med en liten fjernkontroll. Et raskt overslag på tid pr sluse og km pr time fortalte oss at vi kunne klare det om alt klaffet, men hvordan får man alt til å klaffe i Frankrike? Et lyst hode hos Tinka fikk en genial ide. Han landsatte sykkelen, tok med seg fjernkontrollen og syklet i forveien. Dermed var alle slusene foran oss klare, med fullt kammer, åpne porter og grønt lys. Så snart begge båtene var inne dro han i startspaken og syklet videre til neste sluse, mens vi gjorde tampene klare. Hei hvor det gikk, og 20 minutter før stengetid gikk vi ut av siste sluse for dagen, etter å ha jobbet effektivt fra 0900 til 1810. Suksessen ble feiret med et restaurantbesøk på kvelden. Der fikk Vilde barnestol med hjul, og Lars Ove var sjåfør.

Motorproblemer
Ser vi bort fra tapet av propell har vi kun hatt et problem med motoren. Det var en dag den ikke ville stoppe (!). Stoppmekanismen ble aktivert fra både cockpit og motorrom. Samtidig ble dekompresjonsventilen åpnet og Jarles sandaler svidd av mot svinghjulet. Ingenting hjalp. Struping av både lufttilførsel og dieseltilførsel gav heller intet resultat. Det var like før jeg ønsket Morten hadde vært om bord med hagla. Hvordan i huleste stopper man en løpsk dieselmotor som ikke vil høre på fornuft? Løsningen fant vi mer eller mindre tilfeldig da Frank fra Tinka kuttet tenningen (som ikke holder en dieselmotor i gang) Motoren stoppet…..!
Den eneste logiske forklaringen vi fant var at startmotoren måtte ha vært innkoplet, og det var grunnen til at intet ville stoppe den. Nå er imidlertid alt i orden, selv om Jarle irriterer seg Volvogrønn over teite oljetappefasiliteter og korte vedlikeholdsintervaller. Oljeskift hver 50.ende time er kanskje greit hjemme, men her er 50 timer en ukes gange, og oljeskift en gang i uka er i overkant av hva selv Jarle synes er festlig.

Vilde, Dawn og Jarle
Vilde sover godt igjen, etter en tids plundring. Dawn og Jarle sover også godt, like lenge som Vilde. De er utslitt når Vilde legger seg. Vilde har mye humør, men klarer ikke å disponere det. Enten er alt moro, hun skravler og ler, klatrer og synger. Ellers er alt galt og ingenting hjelper. Hun begynner å bli flinkere til å leke med seg selv, men krever fortsatt mye oppmerksomhet. Vi gleder oss alle til seilbåten Thea kommer ned, med Vibeke, Bengt og lille Theodor. Da får Vilde igjen fast lekefølge. Inntil da er det slitsomt, og vi begynner å forstå hva familien Holt mente med at vi skal glemme Karibien og satse på Middelhavet. Vi tenker mer og mer på det, og når folk nå spør meg hvor vi skal er det lenge siden vi har svart Karibien. Nå svarer vi at vi skal prøve å nå Middelhavet. Nå er det medstrøms og nedoverslusing dit, men fortsatt tre ukers gange. Vi håper vi "holder ut". Det er synd at en enkelte dager må bruke den betegnelsen, for det var ikke meningen. Jarle begynner å forstå hva den gamle seiler Per Tangvald mente da han sa at alderen fra 1-3 år var den verste. Under 1 år ligger de i kurven sin og sover, over tre år kan du snakke fornuft til dem. Vilde blir to i september…. Vi skulle jo egentlig ikke reise før neste år, så kanskje tar vi en pust i bakken og fortsetter neste år? Noen dager er det i alle fall fristende, men så er det jo rasende festlig de dagene Vilde er i godt humør da, så vi vil jo ikke hjem. Vi får se hva tiden bringer, neste reisebrev kan i alle fall kanskje bli spennende….

Vi lar høre fra oss!

Vilde, Dawn og Jarle, et sted i Frankrike