Byen det er vanskelig å reise i fra

Etter et lite kappløp med tiden nådde vi frem til stedet der TINKA skulle ligge de neste 4-5 ukene, og vi fikk tatt et endelig farvel med Else og Frank. De skulle reise hjem til Norge og Kina for å jobbe, før ferden skulle fortsette. Vi fortsatte dagen etter.

LYON
Neste sted på ruten var Lyon. Sist Dawn og Jarle var på kanaltur var hos SMIRNOFF. Vi mønstret da på i Lyon, og hadde et positivt inntrykk av byen. Men det er en storby, og det er nå en familietur vi er på. Derfor var vi (spesielt skipperen) skeptiske til å ligge her. Vil det være trygt og vil det være fint for Vilde der? Vår bortimot utmerkede kartbok fortalte følgende: "In the big city nothing special has been arranged for pleasure boats on the Saone, but you will always find a mooring place at one of the numerous quays, between two barges." Det er tross alt Frankrikes nest største by, og her er man henvist til industrihavnen. Skipperen var som sagt skeptisk, men Dawn ville nå i alle fall se. Da vi kom var det jo ganske fint. Vi så den nederlandske båten SYMBIOSE og visste det var dybde nok, så vi klasket til. SYMBIOSE er også på familietur ett år til middelhavet, men har barn store nok til å underholde seg selv. SYMBIOSE dro etter noen timer, men vi ble. Vi hadde jo lagt til, og så ille var det jo ikke. Det var faktisk ganske fint, med gågater og (jente-)handlebutikker kort vei fra båten. I ettertid har vi fått høre at den tidligere omtalte "Svensken" hadde innbruddsforsøk der, men at det gikk relativt greit.

Jarle fant lekeplassen, og da han neste morgen skulle dit igjen traff han den samme far og datter som dagen før. Vi kom mer i snakk enn dagen før. Hans lille jente var 3 år, men det var umulig å få henne til å leke med andre barn. "Impossible" sa han. "Da må vi jo gjøre et forsøk", tenkte jeg, og forsøket bar frukter. Ikke lenge etter løp det to små jenter rundt og skrålte og lekte med hverandre.

De bodde i Lyon, og kjøkkenvinduet hadde utsikt til lekeplassen. Siden han var herfra og hadde en jente på tre forhørte jeg meg om hva en barnefamilie kunne gjøre her i byen. Han anbefalte en stor bypark, med lekeplass, dyr og mye moro. Det endte med at vi dro dit sammen, begge familiene. Men først ble vi invitert på kaffe og is hjemme hos dem, så vi kunne vente til den værste heten hadde gitt seg. Parken var kjempeflott, og senere ble det varm lunch hos dem, og omvisning i båten hos oss. De syntes nok vi bodde litt kummerlig, for siste kvelden ble vi invitert på dusj.

Dermed gikk det noen dager i Lyon, og byen vi bare skulle suse gjennom gav noen av de fineste dagene vi har hatt. Som en bonus ble det enkelt å hente vårt nye mannskap. Jarles søster Kirsti fløy til Lyon, og vi ble der til hun kom.

NARIDA
I Lyon traff vi også en annen norsk båt, NARIDA. Her presenterer man seg jo for alle med kors i flagget, og dette var veldig hyggelige østfoldinger. Vi reiste sammen fra Lyon, men de hadde lagt opp til lengre dagsetapper enn oss, så følget skulle ikke vare lenge. Men nå er det ikke så lett å finne steder å ligge langs Rhonen, som vi nå er kommet på. Derfor ble det samme havn som dem igjen. Dagen etter tok vi atter farvel, men alle våre tenkte stoppesteder var uegnede og vi lå igjen sammen med NARIDA. Det ble etter hvert en vane å gå gjennom det vanlige "Takk for nå, og lykke til videre" på VHF'en, for så senere å komme til bake med: "Vi blir med dere inn i neste sluse likevel vi…" Wenche og Jacob skriver også reisebrev, og om dere vil kan dere lese mer om NARIDA på http://narida.doc.no/

Nå har vi kommet til Avignon, og det lukter lavendel over hele området. NARIDA ligger trygt ved vår side, og i morgen tidlig skal vi reise sammen igjen, etter å ha ligget her noen dager. (Jeg tror vi begynner å bli smittet av havnesyken allerede…) Det blir en spesiell dag i morgen. Da har vi nemlig tenkt å ta de siste 80 kilometrene til Middelhavet. Om alt går som det bør har vi i morgen krysset et kontinent med havseiler. Da har vi stått gjennom Europa i 10 kmh. Det vil bli en uke før tiden, og det er nesten tre måneder siden vi forlot Norge. Det skal bli rart å forlate vannveiene, for vi har nesten begynt å bli litt glad i dem…..

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle
Kontinentkryssere