How is your rat today?

Komplikasjoner på siste strekk til middelhavet. Jentene er i Norge og Jarle på hotell.

Forrige reisebrev sluttet med at vi dagen etter skulle til Middelhavet. Så enkelt skulle det ikke være. Vi kom oss av gårde og hadde god tro på å nå Port St. Louis i løpet av dagen, og der begynner middelhavet. Like før Arles begynte himmelen å mørkne, så vi besluttet å stoppe i der for å se det an. Ikke engang det rakk vi, for da uværet kom over oss var det umulig å se noe som helst. Vi så været komme som en vegg mot oss, og i siste liten fikk jeg lagt båten til en 10 meter høy industribrygge der det var skiltet en dybde på 4 meter. Dybden er jo som dere etter hvert vet vårt store problem på kanalene. Dawn passet Vilde nede, mens Kirsti og jeg fortøyde båten som best vi kunne, mens været raste rundt oss. Det var da jeg tråkket på et trappetrinn som var ødelagt. Høyre bein gikk tvers gjennom ståltrappa med innsiden av kneet mot ett trappetrinn og utsiden av låret mot trinnet over. Det gjorde forferdelig vondt, men det var først etter at været begynte å roe seg at jeg oppfattet hvor ille det var. Uværet forsvant like fort som det kom, og etterlot seg bare et vanlig regnvær.

En halv time senere var det jeg som lå nede og passet Vilde. Dawn kjørte båten den siste biten til Arles, mens jeg lå i ro med beinet høyt. Det er i slike situasjoner man tenker på den gamle regel om at det er viktig at alle om bord kan alt. Heldigvis har Dawn kjørt båten før, og hun og Kirsti klarte fint å få båten ned og legge den til kai. Jeg har en fantastisk kone! Hun var engstelig, men hun klarte det.

Mens jeg lå nede og akket meg fant jentene både sykehus og drosjebil. Jeg kom meg av gårde, og med mine svært begrensede franskkunnskaper måtte jeg bare peke på såret på sykehuset. Heldigvis var det en utvendig skade som var lett å se, så de fikk sydd meg sammen igjen. Om noen dager må jeg på mitt fortsatt bedrøvelige fransk finne en lege som kan ta stingene ut. Hittil har jeg hatt fastlege på kanalene, for om bord i den tidligere omtalte SYMBIOSE er det en lege. Hun har sett på såret nesten hver dag, og sier det ser bra ut. I dag har de heist seil og reist mot Tunisia, men det er en annen historie.

På grunn av dette kom vi oss ikke til middelhavet før den 27. august, men det er fortsatt før vår planlagte dato den 1. september. Havnen heter Port St. Louis du Rhone, og er en liten havneby med 6 forskjellige verft og et enormt antall båter. Jentene ble noen dager, men fredag den 30. kjørte jeg dem til flyplassen i Nimes, og like etter var jeg soloseiler. Skummelt og spennende.

Men alene er jeg ikke. Jeg har mye selskap her nede, av hyggelige mennesker og av mindre hyggelige blindpassasjerer. For å ta det mindre hyggelige først så har en rotte mønstret på THULE, helt uten klarering fra skipperen. Den kravler rundt i båten om natten, spiser ledninger, gasslanger og teak. Jeg har to musefeller, to rottefeller og fire skåler med rottegift stående rundt omkring. Jeg har en gal nabo som har funnet frem sin pistol og skutt med noe jeg har forstått skal være tåregass (eller noe der omkring). Ingenting har foreløpig hjulpet, og jeg ser rotta hver natt. Siden rotta ikke er redd for meg, så er jeg redd for den. Den kan ha all verdens sykdommer, og de vil ikke jeg ha. Derfor sover jeg dårlig om natten, og som oftest i cockpiten. En dag var jeg så sliten at jeg tok inn på hotell. Der fikk jeg dusjet både kveld og morgen, og etter en god natts søvn gikk jeg atter i gang med rottejakten. Hotellet var ikke så dyrt. Det kostet det samme som to døgns havneleie, og siden jeg ligger på en av de få gratisplassene sparer jeg det fort inn. Jeg trodde i alle fall det var gratisplass, inntil havnesjefen for en time siden kom og jaget oss alle. Uerfaren som jeg var, er jeg den eneste som måtte gå. Alle de andre hadde "engine trouble", "appointment at the yard" eller "leaving during the day." Vi ligger her fortsatt alle sammen, og kommer han tilbake får jeg vise frem rottefelle og gift samtidig som jeg peker på stingene på kneet. Det må vel gjøre susen.

Alle vi som ligger her på "gratisbrygga" er som en stor familie. Vi prater og ler sammen, og hjelper hverandre om noen skulle trenge det. SYMBIOSE som vi har vært sammen med reiste i dag. NARIDA reiste for noen dager siden. PANDION er på full fart over mot Barearene, og prøver å ta igjen aleneseileren Håkon i ZIPOLITE. Nordmennene er altså borte, men andre har kommet til. Den tidligere omtalte Svensken (Gunnar) har kommet med sin FRIDA, og har hjulpet meg med å få masten på plass. Sune i RONJA som jeg har hatt en del med å gjøre på langturlista på nettet ligger her. Den norske Bavaria 34 WALTZING MATHILDA har kommet, og de har gått sammen med svensken mye av den tiden vi ikke har gjort det. Her er et nederlandsk par som har seilt i 18 år, men som nå er lei. Derfra har jeg fått kart over Balearene og en nyttig middelhavsbok. Han overtok mitt stativ for å bære bommene på dekk på veien opp kanalene. I dag skal han kjøpe mer tåregass til sin shotgun, og vi skal fyre løs ti skudd og så tette alle luker. Det går på norsk, svensk, engelsk, fransgelsk, svårsk, englensk og veivende armer, men "man klarar sig" som Gunnar sier.

Her i Port St. Louis blir jeg liggende til midten av september. Da mønstrer Merete og Helge på, og vi seiler så snart vi får god værmelding. I løpet av den tiden skal jeg drepe rotta, rigge båten, pusse opp båten etter kanalturen, montere vindror, og ikke minst finne ut hvor vi skal. Det er denne tiden jentene skal være hjemme. Da slipper de å gå rundt her mens jeg jobber, og de slipper en overseiling de gruer seg litt til. Etter det skal vi ligge mer stille, og håper det fungerer bedre med Vilde. Planene må man lage underveis etter hvert som man ser hvordan ting fungerer. Karibien har vi avskrevet, det blir for hardt for oss med barn om bord. Vi tenker på å enten følge SYMBIOSE til Tunisia, et spennende og billig sted vi vet for lite om. Alternativet er å følge i PANDIONS kjølvann til Spania. Trygt og godt, men kanskje ikke så eksklusivt. Det beste ville vært å komme seg til Kanariøyene, men det er tøft å komme seg hjem derfra. Både vind og strøm går sørover, og jeg vi ikke ha med Dawn og Vilde på et så langt strekk. Men finner jeg mannskap derimot, tror jeg vi satser på Kanari. Har du noen uker fri neste vår….????

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle
Kontinentkryssere