- Du har gjort hol i min båt!

Jeg sitter i Port Saint Louis og det er høst. Port St. Louis er stedet Gud glemte, og jeg ikke kommer meg ifra. Jeg har vært her i over to uker nå. Det er to døgns seilas til Menorca og jeg har flere ganger vurdert å seile dit alene. Men så har hver dag gått så fort at det er blitt utsatt. Nå er det bare noen dager til mitt mannskap kommer på, så nå blir jeg. Når de så kommer, er det ikke lenger noen grunn til å bli her.

Rotta
I forrige reisebrev skrev jeg om mitt nye mannskap, Rotta. Han har nå heldigvis mønstret av. Jeg hadde lagt ut alle mine feller, samt en god del gift på strategiske steder. I cockpiten satt jeg klar med en luftpistol min gale nederlandske nabo hadde lånt meg. Jeg må ha slumret av for jeg våkner plutselig av et smell, og ser rotta ligge på kjøkkenbenken ved siden av en utløst rottefelle. Den sitter ikke fast, den er ikke død, men den ligger litt fortumlet ved siden av fella og ser stjerner og planeter. Jeg legger an det beste jeg kan og sender den en liten blyladning i buken. Den rykker til, og roer seg noe ned. Med arbeidshansker og håv bæres rotta de få hundre meterne over til Rhône, og kastes utti. Klokken er 0230, og kampen er over. Jarle har vunnet tilbake sitt skip!

Siden har jeg, med unntak av en natt, vært alene om bord. Skjønt sikker er jeg vel ikke. Både om natten, og under den nesten daglige siestaen hører jeg lyder fra de 18 ungene jeg fantaserer om at den har fått. Jeg synes jeg hører at det krypes, gnages, krafses og spises overalt. Det var nok bare den ene rotta, men den har satt spor, både i båtens utstyr og i skipperens minne. Huff, jeg håper det gir seg.

Mennesker kommer og går
Det er ikke bare rotta som har forsvunnet. De fleste andre vi har møtt på kanalene har fått sine master på og forsvunnet ut i det store salte hav. Det er hele tiden oppbruddsstemning her. Alle sjekker værmelding og alle skal i veg bare været blir bra. Det er litt trist, for man blir fort kjent her nede. Ser man noen med kors i flagget er man venner med en gang. Vi har hatt mange fine opplevelser sammen og mange fine dager og kvelder på brygga.

Svensken, eller Gunnar som han nå egentlig heter, og jeg har holdt mye i hop i det siste. Vi har sluttet å leke katt og mus med Capitaineriet. Vi har lagt oss pent i gjestehavnen og betaler vår havneleie med glede (?). Her jobber vi på båtene våre og tiden går i grunnen utrolig fort. Trikset er å hele tiden ha noe man skal gjøre, men ikke jobbe så fort at man blir ferdig. Da blir det aldri kjedelig. Man er alltid på vei for å ordne noe, men har alltid tid til å stikke innom en båt på veien. Noen trenger hjelp til å hive påhengeren på gummibåten, andre har en kake som skal spises (som regel meg.). Svensken og jeg spiser ofte sammen, det er hyggeligere enn å spise alene. Det vekker dog noe oppsikt der vi sitter på kaien med Kryssarklubbens grill og lager mat, men du verden så godt det blir.

Overnattingsbesøk
Lørdag var det atter grilling på brygga, og like bak oss var det motorsykkeltreff. Som tidligere nevnt har de jo sånt i byen i dette landet. Siden både Gunnar og jeg er gamle "Bikere" så måtte vi bort og kikke. Vi kom i snakk med folk, og den kvelden endte det med at jeg hadde overnattingsbesøk i THULE. Jeg følte meg ganske trygg på den karen. Vi hadde hatt samme typer sykler, han var Citroënmekaniker og kjørte 2CV. Sånne folk kan man like.

Uvær
Været i Middelhavet er veldig greit. Enten blåser det ingenting, eller så blåser det alt for mye, og som regel fra nord. Sist helg blåste det fra sør, og med en styrke jeg sent vil glemme. Det var vind og regn i ufattelige mengder. THULE lå med rumpa mot været og likte seg ikke. Jarle satt inne og fikk ikke sove. Han likte seg ikke han heller. Da uværet hadde gitt seg hørte vi at det var av såpass dimensjoner at det var nevnt i norske nyheter. I dagene etter nådde det oss historier om dammer i Rhonens sideelver som hadde gitt etter for vannet, og om 19 omkomne. Om det er en historie med innslag av de kjente fjær og høns vites ikke, men jeg er i alle fall glad vi lå trygt i havn her nede. Jeg har en soloseiler litt lenger ut på brygga. Han har seilt før, og da det hele hadde gitt seg sa han bare "Crazy weather!" før han gikk for å hvile ut.

Antares
Jeg har jobbet mye med båten i det siste, som sagt for å få tiden til å gå. Den siste uken derimot har det neste ikke blitt noe THULEjobbing. Grunnen er omtrent som følger: En svensk Allegro 33 kommer inn i havnen, og to søte svenske jenter i sin beste alder hopper i land. Den ene reiser raskt tilbake til Sverige, mens den andre blir igjen for å sette båten på land. På en uke skal alt ordnes før båten skal forlates ett år. Dette kan aldri gå bra. På en eller annen måte ender det hele med at både Gunnar og jeg tilbringer de neste dagene med jobbing på ANTARES. Ikke bare har vi rigget våre to båter for seilas, men jammen er vi i gang med å rigge ANTARES ned for ett års velfortjent hvile. Og hvilket tempo og arbeidslyst det ble i radarparet Gunnar og Jarle! Jenny har sin fylle hyre med å koke kaffe, hente verktøy og notere på sin lange liste over ting som skal gjøres før båten atter skal på vannet. Både Gunnar og Jarle ser på hverandre og lurer begge på hvor denne plutselige ar!
beidslyst kom fra. Utrolig hvilken effekt nærværheten av en svensk skjønnhet kan ha. (Og for mine venner som spør om slikt: Nei, det ble ikke noe. Det hjertet er fylt av renner munnen over av. Jeg prater alt for mye om mine tre jenter, Vilde, Dawn og THULE til at slikt kan hende.) Nåja, det er i forbindelse med denne jobbingen hun en kveld ser meg dypt inn i øynene og sier: "Du har gjort hol i min båt!"

Snart tomt, og snart fullt
Nå har Gunnar og jeg kjørt Jenny til flyplassen i Nice. Det er ca 55 landmil i en dieselbil lånt av noen andre svensker. Det var en opplevelse jeg sent vil glemme, i en bil som bråkte noe helt utrolig. Gunnar har levd en stund og vært med på mye, men ikke noe slikt som dette. Som han sa: "Jeg er vant til mange slags landbruksmaskiner, jeg har kjørt både traktor og selvbinder, men aldri noe som bråker som dette."

Jenny var den siste i en lang rekke venner som har reist av sted. Nå er det snart tomt for kjentfolk her. Det er veldig gøy å bli kjent med nye mennesker, men det er også litt trist at en må ta farvel med like mange. Jeg trøster meg dog med at jeg neste uke får Merete og Helge om bord og at det da i alle fall blir fullt liv her. Jeg har også hørt fra Vibeke og Bengt i THEA. De tar innpå og er her snart de også. Kanskje ikke så rart de tar innpå, når jeg ligger stille.

Men nå sitter jeg altså alene i båten. Høsten begynner å gjøre seg gjeldende, og det er snart på tide å komme seg av gårde. Spansk gjesteflagg er innkjøpt, og båten er klar.

Beste hilsner fra Jarle