|
!Posible
Mañana!
 Dagens
tekst består av to ord; Posible Mañana. Mañana
betyr noe slikt som "en senere dag". Jeg tror ikke spanjolene
har noe ord for "i morgen" Det er enten i dag eller en
annen dag, altså mañana.
Posible
betyr "muligens" eller "kanskje". Posible mañana
betyr altså "kanskje en annen dag". Kanskje i morgen,
kanskje i overimorgen, kanskje neste uke eller.....
Deler
fra Norge
Sist jeg skrev var i Almerimar, der vi ventet på deler til
maskinen. Den lokale Volvoforhandleren var av typen som var veldig
posible mañana, og som også måtte ha sin mekaniker
på plass før han visste hva han skulle bestille. Denne
mekanikeren var i Almeria og han kom ikke hit før posible
mañana. Etter noen telefoner til Norge fant vi ut at delen
vi manglet (oljetrykksgiver) lå på lager i Sandefjord,
og kunne sendes i morgen. Altså det norske "i morgen"
og ikke det spanske "mañana". Saken var grei, min
far ble utsendt på handletur og dagen etter gikk det en konvolutt
fra Sandefjord mot Almerimar. Lykkelig uvitende var vi da om at
også det spanske postvesen jobber etter prinsippet posible
mañana....
 Torsdagsklubben
Da vi kom til Almerimar sa vi at vi skulle bli 2-3 dager. Vi hadde
seilt et stykke og ville hvile ut. Vi ble som tidligere nevnt invitert
på øl og tapas i den skandinaviske klubben, og nå
som vi måtte vente på deler kunne det kanskje hende
vi ble så lenge at vi fikk med oss treffet på torsdag.
Torsdagen kom før posten og vi feiret skipperens 30 årsdag
med nordmenn og svensker. Vi endte opp i en svensk stålbåt
og ble servert en god rødvin. Svensken delte villig og da
alle var enige om at vinen var god fikk vi høre prisen. 52
cent for en flaske (ca 3,50 norske kroner (eller en 15-20 svenske....:-)
Det var nok av vin ombord, han hadde kjøpt 100 flasker. 100
flasker for 350 kroner, det er det man betaler for 2-3 flasker hjemme!
 Posten
skal frem
De som bor i Almerimar har bodd der en stund. Havnesyken er utbredt,
og det er en populær overvintringshavn for skandinaver og
engelskmenn. Med god grunn. Havnen har alt en trenger og det er
billig å bo der. Det er bare en ting å utsette. Posten
må via nabobyen El Ejido. Han som har ruten mellom El Ejido
og Almerimar jobber ikke hver dag. Noen ganger kan det ta en uke
mellom hver gang han kommer til Almerimar. Etter hvert hørte
vi den ene skrekkhistorien etter den andre om hvor lang tid posten
hadde brukt fra forskjellige steder i Europa. Det er like greit
å inngå avtale om vinterhavn med en gang var svaret
vi ofte fikk.
Dagene
gikk, det ble torsdag igjen, og vi skulle møte alle våre
venner på øl og tapas. Så kom posten! Gleden
var stor og effektiviteten enda større. Det ble skrudd motor
og gjort båten sjøklar, to ukers ventetid var over.
At giveren ikke passet ble nesten oversett. Det er utrolig hva rørleggertape
og pakningsmasse kan utrette. På torsdagsklubben ventet de
oss, og vi rakk akkurat å stikke nesa inn for å ta farvel
før vi kom oss ut av havnen før mørket kom.
 The
rock of Gibraltar
Vi hadde planlagt turen til Gibraltar og funnet flere steder vi
skulle innom. Siden all vår tid var brukt i Almerimar gikk
vi direkte til Gibraltar. Hva gjør vel et døgn eller
to i sjøen når vinden er god og delfinene følger
oss hele veien?
Gibraltar
er et merkelig sted. Det er jo bare en stor stein! Resten er Spania.
Vi ankret opp på spanskegrensen, rett ved flyplassen. Fire
forskjellige myndigheter fra to forskjellige land kjørte
rundt med sine raske båter og passet på at vi tok dingen
(jolla) til Gibraltar og ikke til Spania. Vi hadde jo ikke sjekket
inn der. Her har vi reist gjennom hele Europa uten en eneste passkontroll
eller innsjekking. Den lille steinen Gibraltar derimot, den var
det viktig ikke å forlate uten papirene i orden! Hele Europa
bruker Euro, men i dette knøttlille stedet har de sin egen
valuta, Gibraltarpund. Heldigvis er den likestilt med den britiske
pund sterling, og heldigvis blir de ikke fornærmet om en heiser
britisk gjesteflagg og ikke Gibraltarsk.
Hjemme
snakker vi om det lille anderledeslandet Norge, men Norge er stort
i forhold til denne steinen her. Siden min kone er halvt engelsk
og min datter derved kvart engelsk følte jeg meg faktisk
litt hjemme her. De hadde selvfølgelig engelsk mat i butikkene
og båten ble fylt med Dawns favorittsjokolade "Curly
Wurly", den perfekte gaven til gjenforeningen på Kanariøyene!
Tiden
hadde løpt fra oss så vi måtte prioritere forberedelsene
til neste strekk foran apekatter, huler og muséer. Den lille
steinen fortjener nok mer tid enn vi kunne avse.
 Kjentfolk
Nå har vi vært på tur så lenge at vi ikke
kan komme inn i en eneste havn uten å treffe kjentfolk. I
Gibraltar lå Karl og ventet på oss, og han hadde selvfølgelig
hatt storm på veien. Han hadde hatt stor sjø, tåke,
sturm und bestimmt windstärke 6-7, jeg vil ikke lyve Jarle,
men wirklich sturm hadde han hatt, og windstärke 8. Denne gang
som alle andre ganger.... Karl hadde kommet før oss (pga
Almerimar...) og han hadde truffet Kenneth i QCOON. Vi hadde vært
naboer en uke i Almerimar og siden de begge kjente THULE regnet
de med at vi var på vei. Hvilket vi også var. Selv våre
gode venner i THEA fra Sandefjord tok oss igjen her, og gleden var
stor!
Avreise
Alle var vi hissige på å komme videre. Det var kaldt
og vi ville sørover. Når blir værmeldingen god
nok til reise? Posible mañana? Igjen var vi i gang med å
vente. Så ble det levelig værmelding og QCOON reiste
den ene dagen, Karl og ASGAR den neste. Karl seilte etter tysk tidevannsfilosofi,
mens vi ville vente noen timer. Vi hadde nemlig pratet med en brite
og de har jo greie på tidevann. Da vi var på vei ut
var Karl på vei tilbake. Der ute var det 4-5 meter høye
bølger og wirklich sturm!
Vi
trosset "stormen" og dundret av gårde for motor.
Merete stod igjen på brygga med flybillett i hånden,
og THULE, THEA og danske MAIER dro avsted ut i det store Atlanterhavet.
Hvordan Helge og Jarle hadde det på den turen får vi
svaret på i neste kapittel av den store Thuleberetningen.
Beste hilsen Jarle
Hasta luego!
|
