!Posible Mañana!

Dagens tekst består av to ord; Posible Mañana. Mañana betyr noe slikt som "en senere dag". Jeg tror ikke spanjolene har noe ord for "i morgen" Det er enten i dag eller en annen dag, altså mañana.

Posible betyr "muligens" eller "kanskje". Posible mañana betyr altså "kanskje en annen dag". Kanskje i morgen, kanskje i overimorgen, kanskje neste uke eller.....

Deler fra Norge
Sist jeg skrev var i Almerimar, der vi ventet på deler til maskinen. Den lokale Volvoforhandleren var av typen som var veldig posible mañana, og som også måtte ha sin mekaniker på plass før han visste hva han skulle bestille. Denne mekanikeren var i Almeria og han kom ikke hit før posible mañana. Etter noen telefoner til Norge fant vi ut at delen vi manglet (oljetrykksgiver) lå på lager i Sandefjord, og kunne sendes i morgen. Altså det norske "i morgen" og ikke det spanske "mañana". Saken var grei, min far ble utsendt på handletur og dagen etter gikk det en konvolutt fra Sandefjord mot Almerimar. Lykkelig uvitende var vi da om at også det spanske postvesen jobber etter prinsippet posible mañana....

Torsdagsklubben
Da vi kom til Almerimar sa vi at vi skulle bli 2-3 dager. Vi hadde seilt et stykke og ville hvile ut. Vi ble som tidligere nevnt invitert på øl og tapas i den skandinaviske klubben, og nå som vi måtte vente på deler kunne det kanskje hende vi ble så lenge at vi fikk med oss treffet på torsdag. Torsdagen kom før posten og vi feiret skipperens 30 årsdag med nordmenn og svensker. Vi endte opp i en svensk stålbåt og ble servert en god rødvin. Svensken delte villig og da alle var enige om at vinen var god fikk vi høre prisen. 52 cent for en flaske (ca 3,50 norske kroner (eller en 15-20 svenske....:-) Det var nok av vin ombord, han hadde kjøpt 100 flasker. 100 flasker for 350 kroner, det er det man betaler for 2-3 flasker hjemme!

Posten skal frem
De som bor i Almerimar har bodd der en stund. Havnesyken er utbredt, og det er en populær overvintringshavn for skandinaver og engelskmenn. Med god grunn. Havnen har alt en trenger og det er billig å bo der. Det er bare en ting å utsette. Posten må via nabobyen El Ejido. Han som har ruten mellom El Ejido og Almerimar jobber ikke hver dag. Noen ganger kan det ta en uke mellom hver gang han kommer til Almerimar. Etter hvert hørte vi den ene skrekkhistorien etter den andre om hvor lang tid posten hadde brukt fra forskjellige steder i Europa. Det er like greit å inngå avtale om vinterhavn med en gang var svaret vi ofte fikk.

Dagene gikk, det ble torsdag igjen, og vi skulle møte alle våre venner på øl og tapas. Så kom posten! Gleden var stor og effektiviteten enda større. Det ble skrudd motor og gjort båten sjøklar, to ukers ventetid var over. At giveren ikke passet ble nesten oversett. Det er utrolig hva rørleggertape og pakningsmasse kan utrette. På torsdagsklubben ventet de oss, og vi rakk akkurat å stikke nesa inn for å ta farvel før vi kom oss ut av havnen før mørket kom.

The rock of Gibraltar
Vi hadde planlagt turen til Gibraltar og funnet flere steder vi skulle innom. Siden all vår tid var brukt i Almerimar gikk vi direkte til Gibraltar. Hva gjør vel et døgn eller to i sjøen når vinden er god og delfinene følger oss hele veien?

Gibraltar er et merkelig sted. Det er jo bare en stor stein! Resten er Spania. Vi ankret opp på spanskegrensen, rett ved flyplassen. Fire forskjellige myndigheter fra to forskjellige land kjørte rundt med sine raske båter og passet på at vi tok dingen (jolla) til Gibraltar og ikke til Spania. Vi hadde jo ikke sjekket inn der. Her har vi reist gjennom hele Europa uten en eneste passkontroll eller innsjekking. Den lille steinen Gibraltar derimot, den var det viktig ikke å forlate uten papirene i orden! Hele Europa bruker Euro, men i dette knøttlille stedet har de sin egen valuta, Gibraltarpund. Heldigvis er den likestilt med den britiske pund sterling, og heldigvis blir de ikke fornærmet om en heiser britisk gjesteflagg og ikke Gibraltarsk.

Hjemme snakker vi om det lille anderledeslandet Norge, men Norge er stort i forhold til denne steinen her. Siden min kone er halvt engelsk og min datter derved kvart engelsk følte jeg meg faktisk litt hjemme her. De hadde selvfølgelig engelsk mat i butikkene og båten ble fylt med Dawns favorittsjokolade "Curly Wurly", den perfekte gaven til gjenforeningen på Kanariøyene!

Tiden hadde løpt fra oss så vi måtte prioritere forberedelsene til neste strekk foran apekatter, huler og muséer. Den lille steinen fortjener nok mer tid enn vi kunne avse.

Kjentfolk
Nå har vi vært på tur så lenge at vi ikke kan komme inn i en eneste havn uten å treffe kjentfolk. I Gibraltar lå Karl og ventet på oss, og han hadde selvfølgelig hatt storm på veien. Han hadde hatt stor sjø, tåke, sturm und bestimmt windstärke 6-7, jeg vil ikke lyve Jarle, men wirklich sturm hadde han hatt, og windstärke 8. Denne gang som alle andre ganger.... Karl hadde kommet før oss (pga Almerimar...) og han hadde truffet Kenneth i QCOON. Vi hadde vært naboer en uke i Almerimar og siden de begge kjente THULE regnet de med at vi var på vei. Hvilket vi også var. Selv våre gode venner i THEA fra Sandefjord tok oss igjen her, og gleden var stor!

Avreise
Alle var vi hissige på å komme videre. Det var kaldt og vi ville sørover. Når blir værmeldingen god nok til reise? Posible mañana? Igjen var vi i gang med å vente. Så ble det levelig værmelding og QCOON reiste den ene dagen, Karl og ASGAR den neste. Karl seilte etter tysk tidevannsfilosofi, mens vi ville vente noen timer. Vi hadde nemlig pratet med en brite og de har jo greie på tidevann. Da vi var på vei ut var Karl på vei tilbake. Der ute var det 4-5 meter høye bølger og wirklich sturm!

Vi trosset "stormen" og dundret av gårde for motor. Merete stod igjen på brygga med flybillett i hånden, og THULE, THEA og danske MAIER dro avsted ut i det store Atlanterhavet. Hvordan Helge og Jarle hadde det på den turen får vi svaret på i neste kapittel av den store Thuleberetningen.

Beste hilsen Jarle
Hasta luego!