Planlegging

Denne turen har vært planlagt lenge. Vel, planlagt er kanskje å overdrive, men å si vi har tenkt på det lenge er nok riktig. Tankene begynte riktignok som en båttur på Europas elver og vannveier.

De som har lest "Båtmagasinet" noen år husker kanskje reportasjene fra båten "Smirnoff" der to gutter fra Sandefjord tok båten via Europas vannveier til Middelhavet. Vi besøkte dem en uke da de var i Tyrkia, og vi besøkte dem en uke på deres vei hjem igjen på de franske kanaler. På begge disse turene hadde jeg med meg en søt og snill jente, som i dag er min kone og mor til vår datter. I Tyrkia var hun venninne, i Frankrike kjæreste og nå altså kone. Vel hjemme kjøpte vi raskt et kart over Europas vannveier, og siden den gang har dette kartet hengt på veggen, og blitt flyttet fra leilighet til leilighet.

Jeg hadde ingen erfaring med seiling, og noen kryssing av verdenshavene var langt utenfor mine tanker. Derimot hadde jeg vært mye på tur i min fars snekke, så å finne veien til Middelhavet med motorbåt burde være mulig. Har man først begynt å tenke på slikt får man raskt nautomani. Jeg vet det er mange som er rammet av dette fenomen, som arter seg på det vis at en har problemer med å føre en normal samtale uten å komme inn på temaet båt. Det ble til at jeg pratet med folk om dette, og en vakker dag kom jeg i prat med en som hadde en langturseilerdrøm på hell. Han hadde mer eller mindre gitt opp, og det hele endte med at han lånte meg boken om Sorgenfri, en bok mange norske langturseilere kjenner. I tillegg tilbød han meg å låne hans seilbåt, en First 24. Den hadde stått på land noen år, men om jeg gjorde den klar og sjøsatte den, så skulle jeg få låne den inntill jeg selv fant ut at seiling var tingen. Og det fant jeg ut, selv om det til tider var uforståelig, måten en seilbåt oppførte seg på.

Første dagen var grei, da blåste det så lite at seilene kom ned, og motoren ble startet. Og motorbåt, det kjente jeg. Dagen etter blåste det for mye. Vi seilte skjeivt og publikumsvennlig, og forstod nok at vi burde reve seil. Problemet var at ingen av oss hadde revet seil noen gang, men vi visste vi måtte redusere seilarealet, og tok derfor ned ett av seilene. For fullt storseil og uten forseil bar det av sted. Vi skulle jo ikke noe sted, men etter å ha krysset fjorden en del ganger uten å komme fremover, måtte vi igjen ta seilene ned, starte motoren og kjøre hjem for å lese litt mer om seiling.

Litteraturen

Vi leste om seiling, og vi leste ferdig boken om Sorgenfri. Det gav mersmak, og ikke lenge etter pløyde jeg meg gjennom flere bøker. Det ble Rundø og Ho-Ho, Teddy og Sandefjord. Red Admiral og en bunke med bøker av Ragnar Kvam jr. "Ragnar Kvam må du ikke lese," sa min kamerat med seilbåten, "han får det til å høres så hardt ut." Men jeg leste. Jeg hadde forstått jeg måtte spare penger, skulle det bli en slik tur, så biblioteket ble flittig brukt. Det ble Capricornus , Cape Tiger og flere Rundøbøker. Den siste Rundøboken heter "Farvel, Rundø." Idet jeg tok farvel med Rundø, stiftet jeg bekjentskap med en annen langturseiler, nemlig min datter. Rundø var med på sykehuset,så ventetiden på barn var ikke vanskelig å slå i hjel. For min egen del vel å merke…..

Etter å ha pløyd gjennom det som finnes av norske langturseilere kikket jeg i neste hylle på biblioteket. Der stod bøkene om soloseilerne. Det var Chichester og hans båt Gipsy Moth, og det var Naomi James og hennes Express Crusader. Det gikk etter hvert opp for meg at det var mange som ferdes der ute på havet, men også at havet var stort, så det skulle vel være plass til meg også. Det var bare det å lære seg å seile.
Lære å seile
Skal man lære seg å seile, bør man melde seg inn i en seilforening og seile regatta, ble jeg fortalt. Som fortalt, så gjort. Vi fikk medlemskort i orden, og stilte til start. Vi fikk registrert båt og tildelt LYS-tall. Det var ikke nok å kunne seile fort, man skulle også straffes for å ha en god båt. Jeg lurer på hva de hadde sagt til det systemet i et billøp. "Du har så dårlig bil, at du skal få en time ekstra tid på løpet." Mon tro om Ferrari hadde vært der de er i dag med den tankegangen? Vel,vel, vi fikk et lavt LYStall på rundt 1,0, og var fornøyd med det. Starten gikk, og siden man på vannet skal holde god avstand holdt vi oss litt i bakgrunnen av de andre, men tok raskt opp kampen. Selvfølgelig kom vi sist i mål, men vi hadde stor tro på det tildelte LYS-tall. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at vi var blitt diskvalifisert fordi vi seilte med flagget oppe. Jeg som trodde båter alltid hadde flagget oppe, før mørkets frembrudd selvfølgelig. Men nei, vi fikk prøve igjen neste tirsdag, dog uten flagg.

Vi stilte i et par regattaer til, men uten særlig nytte. Noen ganger kom vi faktisk i mål mens det enda var folk på seilerhytta, men som regel hadde de andre seilt hjem, når vi for motor putret tilbake, siden våre utslitte seil bare ville ta oss med vinden, og ikke mot. Du er nok en passatseiler du, var det en som sa, uten at jeg helt forstod meningen med det. Det hadde nok vært mer nyttig for oss å være mannskap på en annen båt, men skal man lære opp folk taper man tid, og taper man tid taper man regattaen. Året etter brukte vi penger på båtutstyr istedenfor foreningskontigent. Men vi lærte da noe. Man seiler ikke med flagg i regatta!

Båten

Etter litt seiling med min kamerats båt var det på tide å kjøpe Båten, med stor B. Båten som skulle ta oss til verdens ende og tilbake. Jeg hadde noen kriterier å gå etter, men om jeg hadde satt de samme kriteriene i dag er tvilsomt. Etter å ha sett på en rekke båter, diskutert med en rekke kompiser om samkjøp og konsultert banken om muligheter for et lån, slo vi til slutt til og kjøpte en Comfortina 32. Jeg var kjempefornøyd! Etter noen dager solgte selgeren båten en gang til, og jeg stod der uten båt, men med drømmene om en egen Comfortina. Uken etter kjøpte jeg derfor en Comfortina 32 til, denne gangen klok av skade. Vi skrev kontrakt, gav håndpenger, tok hverandre i handa, så hverandre i øynene og forvisset oss om at nå var båten vår. Heldigvis var ikke denne selgeren en kjeltring. Snarere tvert imot. Hyggeligere kar skal man lete lenge etter. Da jeg ett år senere avslørte for ham hva jeg skulle med båten ble det stille på telefonen et øyeblikk, før han sa, "Ja, men den klarer vel det også den. Dette var spennende, nå skal du få noen tips av meg…."

Vel hjemme begynte det etter hvert å gå opp for meg hva slags båt jeg hadde kjøpt. Rigg hadde jeg den gang ikke noe greie på, men jeg vet nå at riggen er av brøkdelstypen, såkalt 7/8 rigg. Jeg besøkte min lokale seilmaker, for å høre om han hadde noen tips angående min rigg og den planlagte langturen. "Ingen reiser på langtur med en Comfortina!" var svaret. Jeg ble selvfølgelig litt skeptisk, men nå er det nå engang en Comfortina jeg har, og det er en langtur jeg skal på, så da får jeg velge å være skeptisk til seilmakeren, og ikke til båten.

Men selvfølgelig, litt endringer og forsterkninger kan jo gjøres, siden jeg skal ut med en båt som ingen drar ut med. Lensetakler hadde forrige eier montert. Det var ikke gjort slik jeg i dag ville gjøre det, jeg kan nemlig ikke slå med revet storseil og lensetaklene satt. Til det er bommen for lang. Om det er mulig å få dette til på min båt vet jeg ikke enda, men uansett er det lenge til jeg får tid til å finpusse ting som allerede er gjort. Først må alt på plass, så kan det perfeksjoneres etter hvert. I tillegg til lensetakler har jeg også montert kutterstag. Det er blitt baugspyd med ankerrulle, og det er blitt redningsflåte på dekk. Ekstra vanntanker ligger i salongen, og venter på at et smart sted å montere dem skal dukke opp. Rullesystemet til forseilet, som jeg kjøpte i høst, ligger fortsatt innpakket i sine fine pappesker. Vindroret er under produksjon i Tyskland, og det plukkes opp på veien sørover. Nødpeilesenderen er bestilt, solceller og vindmølle likeså. For å få festet alt dette har jeg laget en targabøyle bak på båten. Penga flyr, og selv om en proff sveiset bøyle hadde vært penest, så førte økonomien til at jeg skrudde sammen en på egenhånd. Jeg håper nå bare den ikke kommer i konflikt med bommen. Nåja, da harmoniserer det jo i alle fall med lensetaklene. Om verken lensetakler eller targabøyle tillater at bommen går ut, ja så får jeg seile kryss hele veien ned til passaten, og seile på forseilene over dammen.

All denne jobbingen tar tid. Mye tid. Skrekkelig mye tid. Planen var å reise St.Hans 2003, men etter at et par av livets brikker falt på plass litt raskere enn forventet, ble det i all hast bestemt å reise ett år før tiden. Da skal jeg si deg vi fikk hastverk. Hver helg, og hver kveld ble det jobbing i båten. Å si at det gikk over stokk og stein er vel kanskje ikke et maritimt uttrykk, men å si det gikk så blod og glassfiber sprutet, det er i alle fall sant! De som har vært ute før sier at turen ofte blir et konstant veldlikeholdsprosjekt, og blir det det må jeg si jeg allerede gleder meg til å komme hjem og slappe av. Men da vil jeg kjøpe meg småbruk, med låve, traktor og hest. Mon tro om ikke det blir like mye arbeid da….?

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.