Vem kan segla förutan vind?

Hvem kan seile foruten vind?
Hvem kan ro uten årer?
Hvem kan skilles fra jentene sine, uten å felle tårer?

Å krysse Atlanteren...
Det er mange som har krysset Atlanteren før meg. Folk gjør det hele tiden, i små og store båter. Noen seiler sivbåter over, andre ror. En nederlender jeg snakket med på Gran Canaria sa det var så enkelt at han kunne gjøre det alene, baklengs og med bind for øynene. Selv har jeg aldri krysset noe hav før, og jeg ser på kartet at det er stort. På GPS'en lyser tallet 2609 Nm mot meg. Det er avstanden fra Gran Canaria til et waypoint sør for Barbados. 2609 Nm i direkte distanse.

I reell seilas blir det lenger. 3 uker uten å se land og uten annen kontakt med verden enn dem man kan nå med en VHF. 3 uker uten mulighet for å angre eller snu. Ingen mulighet for å hoppe av og sette seg på bussen. 2609Nm er langt. Veldig langt. Tvilen ligger der. Vil jeg? Tør jeg? Skal jeg? Jeg har tenkt på det lenge, vært psykisk forberedt noen år, men nå står jeg her og skal gjøre det. 2609Nm.

Vi bunkrer båten så den ligger tungt i vannet og 1. desember heiser vi seil før vi ombestemmer oss. Vel ute på havet er det kuling og store bølger. Vi raser av gårde mot Barbados mens GPS'en tikker sakte nedover. Den store skjelven har gitt seg og vi er igang. Bare 2598Nm igjen nå så er vi der...

Kulingen
Når vinden blåser forbi Kanariøyene må den luften som ikke kommer over øyene passere mellom øyene. Derfor blåser det ekstra mye i områdene mellom og sør for øyene. Disse områdene kalles akselerasjonssoner og der er det markant mer vind enn ellers. Vet man om det og rever på forhånd er det ikke noe problem. Vi seilte fra Pasito Blanco på sørenden av Gran Canaria, med en akselerasjonssone på hver side. Det blåste godt! Vi fikk opp litt klut og dro avgårde sørover. Hei hvor det gikk!

Det både varte og rakk og etterhvert som både kart og pilotbøker var sjekket flere ganger fant vi ut at vi måtte være ferdig med akselerasjonssonene for lenge siden. Det blåste fortsatt godt og det gikk i riktig retning. Var det passaten vi hadde funnet? Så langt nord? Vi var på ca 27 grader nord og vanligvis må man ned til et sted mellom 20 og 25 grader, men hvem har sagt at dette er et vanlig år? Det blåste fortsatt godt og det meste vi målte var 40 knop. Liten storm begynner på 41 knop.

Med kun hardværsfokka på kutterstaget og med en solid trosse slepende bak som brems lenset vi avgårde i god fart gjennom natten med bølgene bakfra. Heldigvis gikk det sørvestover. Brytende sjø vil jeg få bakfra så retningen kunne ikke vi rå over. Det var godt det var ca 2500 mil til kysten i le.

Hvem kan seile foruten vind?
Så løya det. Og det løya og det løya. Det vi trodde var en sterk passat var bare et sterkt blaff. Vinden forsvant nesten helt. Vi satte kursen sørover for å lete etter passaten. Hver gang det begynte å blåse steg stemningen og vi jublet over å ha funnet den. Hver gang forsvant vinden igjen. Vi hadde 200 liter diesel med oss, men vi kunne da ikke bruke det enda? Vi seilte sakte sørvestover. Vi hadde vind fra alle kanter. Noen dager hadde vi vind fra vest, noe man ikke skal få her på denne tiden. Da var jeg glad jeg hadde en båt som seiler godt mot vinden også.

Så fikk vi vindstille og lå enkelte ganger en hel dag med seilene pakket sammen. Atlanteren er utrolig stor. Spesielt i vindstille. Det rart å se et så stort hav ligge der som et speil. Så kom dønningene fra et uvær i nord, og båten rullet. Uten seil oppe rullet og kastet hun på seg så skipperen ble tullete. Det MÅ da blåse snart.

Maskinen ble startet den 10. desember. Vi dundret sørover og vestover, og hver dag var det nye teorier om hvor passaten kunne være. Jeg tror ikke lenger det er noe som heter Passat. Jeg tror det er noe folk har funnet på for at ikke Atlanteren skal virke så stor.

Det var flere enn en gang jeg ønsket jeg hadde mine gode venner Lars Kyrre og Hans Christian ombord. De kjenner lusa på gangen og kan sitte i timevis å stirre på dem. Med rorkulten i ene hånden og skjøtet i den andre tyner de ut den siste halve knopen. Jeg ligger på dekk og leser Ragnar Kvam jr. mens vindroret Owen styrer.

Vi begynte etterhvert å bli bekymret for om vi hadde nok mat. Vi hadde helt klart med oss for lite, og slikt skal aldri gjenta seg mer. Skipperen hater å være sulten og utsiktene til å være sulten i flere uker var ikke fristende. En dag delte vi maten i 20 dagsrasjoner og håpet det ikke kunne være mer enn tre uker til land. Vi hadde fått en del Dorado, men etterhvert som krokene begynte å ruste forsvant fiskelykken også.

Sosial seiling
Det sies at man ikke møter andre der ute på det store havet. Det er ikke sant. Hver gang vi så en båt eller ble sett av en båt ble det opprettet radiokontakt. Det er rart hvor artig det er å snakke med folk bare fordi de også er langt av land. Dagens moderne båter har både SSB, e-post og telefoner så jeg fikk ved enkelte anledninger send beskjed hjem om hvordan det gikk (eller rettere sagt hvordan det ikke gikk).

Det som ble diskutert på radioen var selvfølgelig hvor vinden var. En hadde værfax og opplyste om at på 40 grader vest skulle det blåse. Jeg jublet og takket, hvorpå han minnet meg om at det var en ukes motorgange til 40 grader vest, og etter en uke var ikke hans værmelding gyldig lenger. Enkelte båter snakket vi med i dagevis, andre forsvant etter en stund. ALEXANDRA LOUISE hadde vi kontakt med helt frem, og de ligger nå på ankeret som nærmeste nabo. Vi var ikke alene om dette med maten. Da det var ca 2 uker igjen hadde en annen båt mat for 12 måltider før de måtte over på bare ris. Så ille hadde ikke vi det.

Passatforbud
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, man blir overtroisk av å bo i båt. Da vi etterhvert innså at begrepet passat bare var noe tull innfant vi oss med situasjonen og innførte passatforbud. Det var ikke lov å verken snakke om, tenke på eller rope på passaten. Den finnes ikke.

Så etter et par dager begynte det å blåse. 20 stabile knop fra vest, dag ut og natt inn. Det var selvfølgelig ikke passaten, den finnes jo ikke, så vi pratet om andre ting som sol og varme. Og fisk. Vi heiste de to største forseilene på samme forstag, pakket sammen storseilet og duva (Hei Andreas) av gårde i god fart mot Barbados. Vinden er stabil, båten seiler og Owen styrer. I loggboken står det bare "Nothing to do but wait!". (Mannskap, og dermed også loggbok er engelsk.)

Jul og Christmas
Før rasjoneringen hadde skipperen lurt unna den beste maten, og på julaften kom den frem igjen. Jeg disket opp med tradisjonsrik norsk jul. Masten ble pyntet med norsk, engelsk og bardbadosk flagg. Som en honnør til Brian som også var her ute et sted hang vi opp det danske også. Først var det risgrøt, kokt på ris, boksemelk, sukker og margarin. Senere kom det ovnsbakte hermetiske skinker og grønnsaker fra boks. Selv Roy som er avholdsmann smakte på "the traditional Norwegian Akkevitt".

Tilslutt var det kaffe og Cognac, og bare julekakene manglet. Så kom julenissen med gaver, deriblant en boks med pepperkaker. Så manglet vi intet. Dagen etter var det Christmas, og Roy stelte i stand en improvisert engelsk jul.

Happy Ship?
Jeg har en tante som følger spent med på hvordan det går med oss. Hun sier noe sånt som at hun hopper over det seiltekniske, men leser heller to ganger om de medmenneskelige relasjoner. Vår Atlanterhavskryssing bød ikke på de store seilmessige utfordringene. De hadde vi heller på de nevnte relasjoner.

Som Jan E. Holvik sier: "... flere langturer har skåret seg på grunn av mannskapsproblemer enn dårlig sjømannskap og værproblemer til sammen..." og videre: "... å basere seg på å finne nødvendig mannskap i en av de tradisjonelle utseilingshavnene for overfarten kan lett bli å be om juling..." Og Ragnar Kvam jr.: "... en skipper eller mannskap i psykisk ubalanse er farligere enn den verste storm."

Vi har ikke hatt verken juling eller psykisk ubalanse ombord. Derimot kan jeg si at båten alltid har vært trang fysisk, nå var den også trang psykisk. Og hvem sin skyld er det? Tåpelig spørsmål! Å ha et happy ship er skipperens ansvar, men klarer han det ikke, er det da hans skyld? Hvor er grensen mellom ansvar og skyld? Nåja, man må være minst to for ikke å passe sammen.

Barbados og immigrasjon
Da vi nærmet oss Barbados fikk jeg en merkelig følelse. Vi hadde ventet på dette lenge, men nå hastet det ikke å komme til land. Hadde det ikke vært for mangelen av mat kunne jeg seilt tusen mil til. Jentene kommer ikke før den andre januar, så hva skal jeg på land å gjøre nå? Men Barbados nærmet seg ubønnhørlig, og med revet genoa listet vi oss siste biten rundt South Point for å komme frem i dagslys. Da solen sto opp (dvs her spretter den opp) gikk vi inn i deep water harbour og klappet til kai. Vi var fremme!

Man skal innom tre ikke samkjørte kontorer hos toll, imigrasjon og helsemyndigheter. Det er mye papirarbeid, men for en som har sittet ti år på kontor selv for å skrape sammen til reisekassa var det ikke avskrekkende. Det verste var immigrasjonen. De har så strenge lover som det går rykter om. For at Roy skulle komme inn i landet måtte han vise sin flybillett ut av landet, hvilket han ikke hadde. Han reiser jo på lykke og fromme, men Barbados er ikke mer villig til å fø på utlendinger her enn vi er hjemme. Jeg hadde båt og slapp rett inn, mens han måtte pent finne seg i å stå innskrevet på min mannskapsliste til han fant en ny båt. I desperasjonen forsøkte han å spille på de nære bånd som tidligere hadde vært mellom England og Barbados og bad om et unntak. De nære båndene består så vidt jeg husker av at hans forfedre tok immigrasjonsoffiserens forfedre som slaver fra Afrika og lot dem jobbe seg i hjel her. Fortjenesten brakte de med seg hjem til England. Jeg ble litt kvalm og smilte stille da offiseren lente seg sakte tilbake i stolen og sa et rolig: "I'm sorry sir."

Med Roy forsatt påmønstret gikk vi og la oss på ankeret i Carlisle Bay, det eneste stedet det er lov å ligge. Roy fant frem badebukse og svømmebriller og svømte fra båt til båt. Han har et tillitsvekkende ytre og fant fort en ny båt. Dagen etter var vi tilbake hos immigrasjonen og fikk ham skrevet ut hos meg og inn hos en britisk soloseiler. Noen timer senere var Roy på øyhopping i Karibia.

Jeg ligger her og venter på jentene. Det er noen dager til de kommer, men båten trenger stell etter den lange etappen. Det blir noen varme dager med svetting og jobbing, men å jobbe med noen man er glad i er en sann glede.

Jammen kom vi oss til Karibia, gitt!

Mange hilsener fra
Jarle og Thule.
Havseilere.

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor Jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har ikke lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet - det siste sunne i den syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle Sanger, mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

Alexander Kielland.

Statistikk
Direkte distanse Pasito Blanco - Bridgetown: 2609 Nm
Utseilt distanse: 2970Nm
Brukt tid: 25 døgn + 17 timer = 617 timer.
Gjennomsnittsfart: 2970 / 617 = 4,8 knop. Inkl alt. Seil, motor, og drift i vindstille uten seil eller motor.
Makstid ARC: 4 uker. I ARC er 98 % av båtene over ti meter. Vi er under ti meter. Vi seiler med underrigget mannskap (kun to mann), begge med lite seilerfaring. Med uflaks hva passaten angår, synes jeg ikke resultatet ble så verst likevel.
Maks vind målt: 40 knop.
Min vind målt: 0 knop.
Vindretninger: Alle.
Temperaturer: 26 grader om natten, 30 om dagen. ca 28 i vannet. (Plussgrader)
Snødybde: :-)
Motortimer: ca 100
Manuell styring: Ikke i det hele tatt.
Meldinger sendt hjem: 3. Takk til ELJAY, SEATRAIL og DECIBEL.
Observasjoner: Delfiner rundt baugen, flygefisk på dekk, dorado på kroken og fugl i lufta hele veien. (Hvor sover sjøfuglene?) Både lystbåter og skipstrafikk. Stadig kjattring på VHF (dog med noen dagers mellomrom)
Ødelagte ting: Intet.
Ødelagte ting på andre båter: Masse.

Contrast 36 seilte 3 dager før oss og brukte 17 døgn. Passaten er urettferdig.
THEA reiste en dag eller to etter oss og dro innom Kap Verde. Når de kommer hit er avhengig av passaten, men jeg regner ikke med å se dem før neste år.
MEIER ventet på deler og så på et uvær som skulle gi seg. Ingen aner når han kan komme.

Forventninger til returen: Gleder meg vilt og hemningsløst. Har allerede begynt å tenke på rutevalget. Det får vi ta en annen gang. Nå skal vi først sitte 4 måneder på stranden og drikke kald øl mens Vilde leker med sand og vann.