Tøff tur til Tobago

Jentene har ikke seilt på sjøen på en lang stund, og første turen blir rett ut i det store Atlanteren. Hvordan går det? Jarle må på kontor med båtpapirene igjen, siden det nå er et nytt land. Men er det bare enkelt? Og hvordan er ankerfestet i Scarborogh?

Etter to uker reiste Dawns søster Lisa hjem til det kalde Norge. Vi syntes vi nå hadde sett nok av Barbados og dro av gårde mot Tobago. Det ble en tøff tur! Vi er såpass langt ut i sesongen at passaten har stabilisert seg mer.

Fra B'dos var det rett ut i Atlanteren igjen. For å komme til Tobago må vi mer sør enn vest og får dermed både vind og sjø fra siden. Nærmeste land i lo er Afrika. Atlanterhavsbølgene er store og jentene har ikke seilt på sjøen på lang tid. Begge jentene ble sjøsyke og begge kastet opp. Vilde var relativt pigg mellom slagene. Hun pekte på sitt eget spy og sa "Grøt" eller "Saft" avhengig av hva som kom opp.

Dawn lå slått ut på cockpitbenken. Cockpiten tjente etterhvert de fleste formål. Den var bysse, køye, sykestue, toalett, lekeplass og arbeidsplass for seiling. Dawn var dårlig oppe og enda værre nede. Jarle er heldigvis forskånet for sjøsyken og forsøkte å hjelpe jentene så godt hen kunne. Dawn lå på benken i le mens Jarle satt med spente med spente muskler i lo og holdt seg fast med Vilde på fanget. Intet hvilehjem dette nei!

Med Vilde på fanget krøp Jarle rundt og justerte vindror, trimmet seil og holdt utkik. Jammen er det bra båten stort sett klarer seg selv. Vilde ropte "Hoi, en bølge" i det ene øyeblikket, og "Vilde syk i magen" det neste. Jarle satt med spy fra skrittet og ned, mens cockpiten var alt annet enn appetittelig.

Vilde sov noen ganger og da forsøkte Jarle stille sine egne behov som å spise, drikke, gå på do og sove. Det kalles intervallsøvn og består i å sove et kvarter, kikke rundt, sove et kvarter og kikke rundt igjen. Det går på et vis med litt trening. Er det trafikk i nærheten blir det kortere intervaller.

Da den nye dagen begynte å nærme seg fikk vi en del squalls. En squall er en liten men veldig intens regnbyge, som ofte tar med seg en vindøkning på en 10-15 knop. Er det lyst kan en se dem på god avstand og jeg forsøkte styre unna de fleste. Vi tapte nok noe tid på det, men det ble mer behagelig. Etterhvert kom de så tett at det var nytteløst å komme unna, og det var bare å la det stå til Ved innseilingen til Scarborogh gikk vi med en squall foran, en squall bak, et rev på ene siden og land på andre. Vilde lå under en presenning i cockpiten og sov mens regnet plasket ned. Etter et drøyt døgn i sjøen kastet vi slitne men glade ankeret bak moloen i Scarborogh. Det gule flagget henger under hornet, og det er på tide å finne frem de viktige papirer for å besøke kontorrottene på land.

Først skal immigrasjonen besøkes, men den fant vi ikke. Så er det tollen, men de ville ikke snakke med oss før vi hadde vært hos immigrasjonen. Så fant vi til slutt immigrasjonen, men der var det stengt og de åpnet ikke før mandag morgen. Dette var lørdag. Det kunne de vel ha sagt hos tolla, mente vi mens vi i tropevarmen gikk i de stekende gatene i den skitne byen.

Plutselig legger Jarle merke til en båt som har slitt seg. Frykten iler gjennom den slitne kroppen, mens han griper Vilde og løper ut på kaia. Det er ikke oss men en tysker. Jeg puster lettet ut, men steike heller, vi kan da ikke stå og se på dette. Bengt og Jarle skiller lag med jenter og barn, lar toll være toll og immigrasjon være stengt. Med beina på nakken får vi løsbikkjene etter oss så vi går så fort og behersket det er mulig ned til jollene. Jeg har glemt å fortelle at jolla punkterte på veg til Tobago, så den må pumpes opp igjen. Vi ror så det fosser samtidig som fergen kommer inn men må snu. To båter sperrer dens veg. Ikke bare tyskeren, men også THULE er nå ute på egenhånd. Det profesjonelle mannskapet på den digre yachten TIMONEER vi har som nabo har fått kontroll over tyskeren. Bengt og Jarle får kontroll over THULE. Det er trangt i havnen, men jeg frister et nytt ankerfeste mellom megayachten i millionærklassen og Kystvakten med rustne kanoner. Det er 11 meter dypt, litt mer enn jeg liker.

"Om ankeret slipper igjen er det billigst å treffe kystvakta" sier Bengt idet han ror hjem til seg selv. Jeg kikket på det blanke skroget til mannen som antagelig har 3 egne advokater, og på det rustne skroget med 3 kanoner som kanskje fungerer. Sliten etter seilasen vil jeg ikke sitte ankervakt i natt. Idet solen går ned ror jeg ut enda et anker med en god del meter kjetting. På dette senker jeg helt ned til bunnen nok et anker med en kjettingstump som daumann, og sender en takknemlig tanke til Thorstein som gav meg det før jeg reiste hjemmefra. Med tre ankre og over 100kg kjetting ute låner jeg det siste bort til Bengt og stuper i køya. Jammen fikk jeg bruk for alt jernet jeg har fraktet med meg.

Selv uten vekkerklokke er jeg oppe en 3-4 ganger for å sjekke, men vi ligger godt. Jeg treffer verken advokater eller kystvakt i løpet av natten. Musikken dundrer over Scarborogh, men den lille familien sover godt.

Det er søndag morgen, og sånn passe uthvilt tusler jeg på dekk for å få et overblikk over situasjonen. Så brøles det fra kystvakten: "CHANNEL ONE-SIX!" Selv etter min ytterst korte militære karriere går jeg rett i rett, gjør honnør og løper ned til radioen. Han har sett mitt gule flagg, lurer på når jeg kom og hvor lenge jeg skal bli. Jeg sier jeg skal reise så snart jeg får sjekket inn mandag morgen. Offiseren synes ikke dette er raskt nok, hvorpå jeg siterer åpningstidene fra det stengte immigrasjonskontor. Igjen går jeg i rett, gjør honnør, pusser støvlene, graver skyttergraver og stryker skjorter. Radioen brøler "I AM TELLING YOU, THE OFFICE IS OPEN AND YOU SHOULD CLEAR IN NOW!" Man diskuterer ikke med kystvakten i Tobago.

Jolla pumpes igjen, og heldigvis er kontoret faktisk åpent. Den hyggelige damen der hadde med seg sin lille negergutt på jobb, og Vilde frydet seg over å ha fått en ny venn. På hver sin side av en glassrute som antagelig var skuddsikker kastet de småmynter til hverandre gjennom en luke. Vi betalte våre dollars, fikk våre papirer og dro til tollen. Han gryntet litt over at vi ikke kom i går og fikk sine dollars. Vi fikk enda flere papirer med viktige stempler.

Jolla pumpes. Ankerene samles inn. (Ankerwinch er forresten for pensjonister.) Gulflagget (som en gang var en T-sjorte) fires, og vi forlater Scarborogh med full prupp på Volvo'n. La oss håpe vi aldri vender tilbake.

Etter noen timers motorseiling i fantastisk vær er vi på andre siden av øya. Det blir en nervepirrende tur mellom revene, men vi får vår belønning. Ankeret kastes i sandbunn på 5 meters dyp, mens det bryter på alle kanter. Det er bare THEA og THULE her. Endelig har vi funnet vår første Karibiske frihavn.

Jolla er nå helt sammenpakket, så Bengt ror oss alle inn til stranden. Alle bader, ungene løper om kapp og de voksne står bare og glaner. Nok en begivenhetsrik tur er over.

Hilsen
Den lille familien på tur i den store verden.