Besøk fra USA, ankringens kunst og THULE en meter fra undergang

Sandefjord våren 2002:
” Her!” sier Egil og peker på en fluelort i kartet. ”Her er det. Det er Tobago Cays. Kommer dere til Karibien så skal dere dit. Der er det bare fantastisk!”

Jeg har nettopp vært på besøk i Egils flotte Colin Archer-skøyte, og sitter nå hjemme hos ham og kikker i kart og pilotbøker. Egil har seilt endel, også i Karibien. Jeg har ikke seilt så mye, og suger til meg det jeg kan av informasjonen. ”Tobago Cays er stedet altså,” tenker jeg, og siden har det ligget der i bakhodet.

Karibien vinteren 2003:
Mange land, mange formaliteter.
Tobago Cays må ikke forveksles med øya Tobago. Øya Tobago ble vi ferdig med i forrige reisebrev, og vi er nå igang med Grenada og Grenadinene. Det er forresten to forskjellige land. Grenada heter det ene landet, og består av øyene Grenada, Carriacou og noen mindre øyer. Neste land heter St. Vincent and the Grenadines. Her inngår hovedøya St. Vincent, Union Island, Bequia og en rekke små holmer og skjær, deriblant nasjonalparken Tobago Cays.

Det er litt forvirrende med alle disse landene. Hver gang en forlater et land må man sjekke ut, og når man så noen timer senere kommer til neste land må det sjekkes inn der. Det tar noen timer og noen kontorer og så er det gjort. Hvorfor danner de ikke en Karibisk Union og samler alt dette på ett sted? Hvorfor klarer de ikke engang å samle alt på ett kontor i en bygning i hvert land? Hvorfor må de ha alle opplysninger i 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer, og hvorfor kan de ikke spandere på seg en PC så de slipper å rote rundt i disse støvete manuelle arkivene? Det er vel en form for konservativ sysselsetting.

Det har alltid vært nødvendig med så mange skjemaer, så hvorfor er det ikke det i 2003? Seilbåtene strømmer jo på likevel. På Grenada tenkte jeg vi skulle ha det litt moro med dem, og sjekket som vanlig inn på vårt flotte papir fra Sjøfartsdirektoratet. Da jeg senere skulle sjekke ut brukte jeg nummeret fra småbåtregisteret, men ingen løftet et øyebryn. Så mye engasjerer de seg i våre 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer. Det er flott i Karibien, men to ting her trekker ned. Det er skjemaveldet og det er alle folka som skal ha penger av oss hele dagen.

Spør om veien til supermarkedet, og fyren skal ha 2 dollar for å peke ut retningen. Søpla får man ikke ha i fred før det kommer en kar løpende og skal bære den de 50 meterne det er til containeren. ”It’s too far for you. Give me some change and I’ll take it.” Når var 50 meter med en søppelpose for langt for en staut norsk viking på tur?

Besøk fra USA
Det var en gang en by som het Leningrad i et land som het Sovjetunionen. Begge deler heter noe annet idag. Nåvel, der møtte jeg en jente jeg siden den gang har hatt som brevvenn, og som nå kom for å hilse på. Jeg møtte opp på flyplassen og håpet at hun ikke hadde forandret seg for mye på 12 år. Sovjetunionen hadde jo endret seg litt siden sist... Det gikk greit, og vi fikk henne ombord.

Vi langturseilere har en egen oppfatning av hvordan en amerikansk flybåren turist skal være. Vi så for oss 4 kofferter, speilrefleks og hårføner, stiletthæler og imperialisme, men ble positivt overrasket. Ingrid møtte opp med bare håndbagasje, og skled raskt inn i båtens harmoni. En seilers drømmegjest.

Ingrid brukte halve ferien sin på å besøke oss, og var her dermed en hel uke. (Jammen glad jeg bor i Norge...) Hva er vel en uke for mennesker uten kalender? Dagene gikk så alt for fort, men noe rakk vi da å gjøre innimellom spising, soving og bading. En dag kostet vi på oss en taxitur øya rundt, og fikk se krydderplantasjer, kakaoplantasjer, regnskog og fossefall. Spesielt fossefallene hadde vi hørt mye om og gledet oss veldig til. Egentlig må jeg si jeg ble litt skuffet. Det var ikke noe galt med dem, men det skal jo litt mer til for å imponere en nordmann som har syklet både opp og ned Måbødalen, samt sett både Vøringfossen, og brua mellom Seljestad og Låtefoss. Likevel var det deilig å kunne dusje i en foss av ferskvann.

”Prickly Bay is delightful”
... står det i vår amerikanske pilotbok, og vi seilte ut i Atlanteren og inn i Prickly Bay, bare for å finne ut at det var like oppskrytt som ”Beautiful Beach” i Buccoo Bay på Tobago. Det er stadig vi ikke er enig med vår veiviser Chris Doyle, og pilotboka hans har vi omdøpt til ”Den store restaurantguiden” siden den handler mer om slikt enn om seiling.

I Prickly Bay ble Ingrid utrustet med kamera og heist 16 meter over vann. Det ble noen flotte bilder. Her hadde vi også den O’store avskjedsmiddagen, og vips så var hennes tilmålte uke slutt.

Sandy Island og Union Island

For oss gjenværende gikk ferden videre nordover, og til Paradisøya Sandy Island. Det er en sandbanke i havet med tre palmer og noen busker. Å kalle det øy er vel egentlig på grensen. Vi har etter hvert sett noen sandstrender nå, så dagen etter gikk ferden videre til et nytt land på Union Island. Her måtte vi på flyplassen for å finne toll og immigrasjon.

Det sies at det ligger et lavtrykk og tuller med været ute i Atlanteren. Slikt har ikke jeg noe greie på, men jeg merker jo at det blåser. Vindmåleren viser sjeldent under 30 knop for tiden. 30 knop er stiv kuling og hjemme i Norge ville man kanskje betenkt seg litt med å dra ut i slikt vær. Her tusler livet videre omtrent som vanlig, mens vindmølla renner over av elektrisitet. Det er spennende å kaste ankeret i stiv kuling, men etter noen forsøk fikk vi det da til å sitte på 12 meters dyp. Så viser det seg at de har ferger på Unionsøya, og de pleier å kaste anker der vi har kastet vårt. Så er det bare å flytte seg. Nå blåser det 36 knop, og vi snakker om sterk kuling. Jeg har fortsatt ingen ankerwinch. Våre venner i den norske Bavariaen GALADRIEL (sy-galadriel.com) ligger like bortenfor, og mer muskelkraft blir tilkalt over radio. Vi får ankeret opp, og ut på nytt sted. Slikt er spennende i vindstyrker som dette. For å være sikker vil jeg gjerne ha ut mere jern, og Hans Morten blir nå sendt ut med neste anker i jolla. Å kjøre gummidinge i sterk kuling er heller ikke lett, men heldigvis så vanker det en øl pr anker, minst.

På Union er det trangt i havnen. Alle venter på at været skal roe seg, så det er mulig å gå ut til Tobago Cays, stedet alle snakker om.

Tobago Cays
Etter noen dager er det kjedelig å vente, så ankrene samles inn, og vi tøffer avgårde mot det som skal være rene himmelriket. Med GPS, kart, høy puls og GALADRIEL på behørig avstand bak forsøker vi å beholde vann under kjølen og snirkler oss blant revene ut mot Tobago Cays. Det er spennende, og i denne vinden skal man helst ikke sneie borti noe.

Vel på plass kastes ankeret på sandbunn i krystallklart vann. Vi kikker rundt blant rev, hvite strender og palmer. Vi har kommet til Tobago Cays, og det er like fantastisk flott her som det sies. Dette var ingen bomtur! Dette er Paradiset, men også der finnes det slanger...

Bytte av anker
Vi har funnet en liten holme å ankre bak, men den gir ikke mye le for vinden. Hans Morten kjenner meg etterhvert og kommer uoppfordret bort med dingen og får en stor paraplydregg og 15 meter kjetting ombord. Det hele kastes et stykke fra båten, men paraplyen ligger jo bare oppå sanden. Det vil vel bremse noe om vår venn Bruce mister grepet, men jeg skulle gjerne hatt ut sandankeret istedenfor. Alle gutta synes i grunn det er gøy å dykke, så vi bestemmer oss for å bytte anker uten å ta opp kjettingen. Sandankeret kastes like ved paraplyen, men dette uten kjetting og tau. Så begynner jobben med å sjakle løs det ene ankeret, for så å sjakle på det neste, alt mens det hele ligger på 5-6 meters dyp. Det er ikke mye man rekker å gjøre der nede når man stadig må opp og hente luft, men når tre mann dykker på skift går det i grunnen ganske fort. OK at det ville vært enklere å gjøre det hele på dekk, men det går sport i det meste, og snart er jobben gjort.

Venezuela neste?

Det blåser og det blåser. Jeg får høre historien om at GALADRIEL hadde en leiebåt som nabo natten før, og at den hadde mistet ankerfestet. Det var med nød og neppe de hadde klart å unngå skade. For å få sove godt bestemmer jeg meg for å kjøre ut mitt 10kg Bruce i tillegg til de to ankerene jeg allerede har ute. Mens Dawn legger Vilde starter jeg dingen og raser ut i mørket. Ankeret går over bord og et tau går i propellen. I stiv kuling og uten motor er en gummibåt totalt uten kontroll. Jeg forsøker å ro, men det er nytteløst. Jeg sikter på en av de andre båtene, og klarer heldigvis å klore meg fast i den mens jeg driver forbi.

På GALADRIEL la de merke til en herreløs dinge som raste forbi i natten. De kunne ikke se om det var noen ombord, så en av deres dinger ble sendt ut for å se om det kunne være meg. Jeg hadde jo tross alt reddet deres dinge noen dager i forveien, uten at de selv visste de hadde mistet den. Dawn ble livredd da hun fikk spørsmålet om hvor jeg var, for det kunne hun jo ikke svare på.

Idet Hans Morten finner meg hengende på siden av en fremmed seilbåt har jeg fått maskinen igang, og sammen kjemper vi oss tilbake på plass. Hans Morten roper i natten: ”Du må ikke drive av her, da blir Venezuela neste stopp!”

THULE en meter fra havari.
Det er ikke bare vi som har hørt at det er flott her. Etterhvert strømmer det på med båter. Vi har nå kommet såpass langt nord at det ikke lenger bare er cruisere som oss, men også leiebåter som seiler rundt. Det begynte så smått på Grenada, og blant Grenadinene kryr det av dem. Det kreves ikke stort for å få lov til å leie en 40 fots katamaran, og de er vår alles skrekk. Været kan vi takle, men en leiekatte på ville veier er mer uforutsigelig. I all fortviletheten over leiebåtenes oppførsel er det lett å glemme at også vi startet seilerkarrieren på leid kjøl. I mangel av sertifikater viste vi ”Statens tjenestebevis”. Det var det eneste papiret vi hadde med oss som så offisielt ut, men som bare hadde norsk tekst. Nå er det vi som sliter med slike luringer på sjøen.

Nåvel, vi lå godt ankret opp på Tobago Cays på andre dagen. Det er mye vind og strøm her så vi ligger med to ankere pr båt, og jeg har det tredje klart på dekk. Så kommer det to slike leiekatter og legger seg foran oss. Istedenfor å ligge med to ankere pr. båt, så legger de heller to båter pr anker. De surrer to noenogførtifots katamaraner sammen, og ligger på ett litt snaut sandanker. Så kommer det selvfølgelig en squall, som det alltid gjør, og det lille ankeret må selvfølgelig gi opp. Både vind og strøm er sterke og fører dem rett mot oss.

Vi sitter nede og holder på med ett eller annet idet vi hører mye roping og skriking utenfor. Om det var fra kattene eller fra GALADRIEL, der alle var på dekk for å se vites ikke, men da jeg kom på dekk var det ikke langt igjen til oss, og båtene var fortsatt sammensurret. Ingen hadde maskinen igang. Noe rådvill står jeg der tafatt og ser på. Skal jeg hente en fender? Hva hjelper vel en fender mot to ville katter i god fart? Jeg hopper i jolla og starter min illsinte 4,5 hesters Mercury, mens Dawn tar på Vilde vesten og venter i cockpiten. Jeg kan ikke stoppe kattene med jolla, men jeg håper å kunne dytte dem såpass til siden at de driver forbi og ikke på oss. Håpet er ikke stort, men noe må en jo forsøke på. En meter før baugspydet vårt får den ene katta start, og spyr ut halvforbrent diesel og møkkete kjølevann. Den ene katta har fortsatt ankeret ute, den andre katta har full prupp på maskinen og jeg sitter hostende i jolla og skyver dem til sides mens jolla fylles av deres kjølevann. Ekvipasjen snur seg et halvt tørn og går akkurat klar av THULE. Et øyeblikk er jeg redd de nå skal ta turen over mot GALADRIEL, men de kommer seg heldigvis mot strømmen. Når de så får start i begge båtene og de igjen vil legge seg foran oss svirrer jeg som en klegg rundt i alle retninger med jolla. Enda jeg bare kan to ord fransk tror jeg de etterhvert forstod de var uønsket og lusket stille videre.

Det var skummelt da vårt anker løsnet på Tobago, men det var enda nærmere undergangen da vi nesten fikk disse kattene på besøk på Tobago Cays.

Dagen etter skjer det igjen. En amerikansk cruiser ankrer opp bak oss, og mens han dykker ned for å se på ankeret setter en katte seg fast i ankertauet hans. Enda så grunne de er disse kattene. Den illsinte 4,5 hesters Mercury er igjen på farten og sammen med andre tilstrømmende klarer vi å redde amerikanerens ankringsutstyr som han må slippe for å komme seg løs og vekk fra katta.

Nå tør vi ikke mer. Vel er Tobago Cays et Paradis, men tre slike hendelser på tre dager er nok, og GALADRIEL og THULE sier takk for seg og tøffer hvert til sitt. Det er tross alt tryggere å gå ut i sterk kuling enn å ligge stille på Tobago Cays.

Hilsen Thullingene på tur.
Sail more. Work less.