Dramatikk eller kjedelige dager?

Dramatikk eller kjedelige dager?
Reisebrev fra Rodney Bay, St. Lucia. Torsdag, 6. mars 2003.

Er det virkelig så dramatisk i Karibien? Hva skjer etter to måneder med palmer og hvite sandstrender? Hvordan går det med seilingen? Hvor er Thule nå, og har Jarle virkelig forelsket seg?

Dramatikk eller kjedelige dager?
Jeg har fått et par tilbakemeldinger fra folk som synes det høres ut som vi har en dramatisk tur. Når jeg tenker meg om så kan det kanskje høres slik ut, men det er nok en overdrivelse. Stort sett så består dagene av en tur til land der stranden, butikken eller nettkafeen er dagens høydepunkt. Så er det hjemom for siesta når dagen er på sitt varmeste, og om vi har god tiltakslyst den dagen drar vi atter en gang til land. Om det ikke regner da. For det regner mye her. Da drypper det fra dekket og ned på loffen, og det er skorpe på pålegget, og alt er ikke bare vått, det er også totalt hensiktsløst. Slik går dagene uten at det skjer så veldig mye å skrive hjem om. Derfor gjør vi da ei heller det. Vi skriver om de dagene det er spennende. Enkelte dager spør vi oss selv om hvorfor vi egentlig er her. Langt fra folk - omgitt av sand og salt og vann. Hvorfor er vi ikke et helt annet sted? På Martinique, kanskje, hvor vi kan få tak i ting vi trenger. Hvor vi kan reise inn til byen og gå på et supermarked og kjøpe det vi har lyst på. Og kunne velge blant et utvalg, ikke bare ta den eneste boksematen de har der og den tørre loffen fra i går, mens en kranglete datter sitter på armen og maser om den isen de ikke har i denne butikken. Sånn er det å være i Karibien noen ganger, særlig om morgenen. Men noen andre ganger, eller for å si det på en annen måte, noen ganger, i båt om morgenen i Karibien, og i livet ellers også, forsåvidt, noen ganger er det all right.

Vi har nemlig snakket om det her en stund, både ombord hos oss og hos flere andre i den lille skandinaviske landsbyen vår som vi kaller det. Vi er nemlig en liten gjeng med båter som mer eller mindre bevisst treffes igjen i havn etter havn. Den ene har hørt hvor den andre er, og noen har hørt det er fint der, men ikke her og så videre. Vi har snakket om at det etter hvert begynner å bli ganske forutsigbart å være i Karibien. Vi har på flere båter fått et luksusproblem. Her sitter vi, omgitt av palmer og sandstrender og 26 graders badevann, og klager. Vi har ikke noe å finne på. Vi tar ting for gitt. Vi er lei av sand mellom tærne og salt på ryggen. Vi vil ikke hjem, det er ikke det, men ting er ikke lenger nytt og spennende. Dessuten er vi lei av kjedelige butikker, tiggere og folk som skal selge oss ubrukelige ting til fantasipriser. Og skulle vi en gang kjøpe noe og finner frem våre EC-dollars, nei så mener de vi er amerikanske turister som skal betale med US-dollars. Da koster det 2,67 ganger mer. Jeg er lei av å bli tatt for å være amerikaner. Jeg er lei av at det tas for gitt at jeg har engelsk som morsmål. Noen ganger har jeg lyst til å gjøre som en kar jeg møtte, nemlig gå rett ut av bussen og rope: ”We are NOT americans!”

Bequia
Men det var nå seilturen vi skulle prate om. Forrige reisebrev endte med at vi nærmest rømte fra Tobago Cays etter at vi hadde vært rundingsbøye i den store charterkatamaranregattaen. Derfra gikk turen til Bequia der vi likte oss veldig godt. Det var fin strand, kjentfolk og passe stor by med brygge for jolla. Dessuten var det ikke så mye mas om å kjøpe ting.

Det er mange båter i Bequia. Alt fra Johnnys lille 25 fots havseiler til 53 meter lange ATMOSPHERE. Der ombord har de badebasseng i cockpiten og jollene i ankerbrønnen! Folket på GALADRIEL har vært ombord og forteller om vanvittige tilstander. GALADRIEL er en noenogførtifoter. Det er en størrelse det fortsatt står respekt av i Norge. Jeg tok et bilde av de to båtene sammen, og der rekker GALADRIELs mast til ATMOSPHEREs andre saling. Den har seks tilsammen. Jammen er det forskjell på folk!

Det var også i Bequia vi traff igjen våre venner fra Sandefjord i CARMENSITA. Vi har vært ombord hos Bjørn og Grete utallige ganger der hjemme for å låne pilotbøker, studere kart og notere tips om havseiling. Likevel var det litt spesielt å komme ombord i en kjent båt så langt hjemmefra. Jeg snakket om størrelser. Hjemme er CARMENSITA med sine 18 meter en av fjordens største lystseilere, ja kanskje den største. Her i bukta forsvinner hun bare i mengden som en middels stor båt.

Så kom cruiseskipene. De ankrer opp utenfor oss og kjører passasjerene sine inn med lettbåter på størrelse med våre seilbåter. Og siden de er viktigere enn oss må de selvfølgelig ha hele dingebrygga. De må nemlig legge til longside siden turistene ikke kan klatre over rekka slik vi cruisere kan. På land luktes det penger. Ingen ser lenger forskjell på en cruiser og en amerikansk turist. Maset blir merkbart verre, vi har sett vårt og vi seiler videre til St. Vincent.

St. Vincent
St. Vincent er siste øy i landet ”St. Vincent and the Grenadines”. Vi skulle nok sett mer av denne øya, men vi var allerede lei av å være melkeku for øyenes nasjonaløkonomi, og her var det ille. OK at de er fattige og vil selge ting, men hvorfor kan de ikke selge ting vi har bruk for? Sjakler for eksempel. Folk kommer padlende på surfbrett og skal selge armbånd og fugler laget av kokkosnøttskall som han påstår han har laga sjøl som sitter der med butikken i fanget. ”You need a memory of St.Vincent” sier han. Hadde han solgt sjakler skulle jeg kjøpt en, ikke fordi jeg trenger det men fordi jeg kan støtte ham og en gang få bruk for det jeg kjøper. Da vil jeg huske St. Vincent. Men hva i all verden skal jeg med et perlearmbånd? Og ikke nok med det! De lar oss ikke engang få ut ankeret før de klatrer ombord. En var endog så frekk at han rodde frem og tilbake ettersom jeg la om kursen og ikke ville slippe meg inn på ankringsplassen før jeg hadde snakket med ham.

På St. Vincent var vi noen timer, og jeg var den eneste som var i land. Jeg sjekket ut av landet og vi reiste videre. St. Vincent er en fattig øy og hadde sikkert trengt mine dollars, men akkurat den dagen orket vi ikke mere mas.

Ut å seile igjen...
Jeg har tidligere nevnt pilotboken vår, eller ”Den store restaurantguiden” som vi kaller den. Dagens sitat lyder slik: ”The northbound passage from St. Vincent to St. Lucia can be hard on the wind and hard on the body. The north end of St. Vincent is unbelievably gusty on occasion and more than a little bumpy. It is not unusual to have gusts of 30 to 40 knots.” Denne gangen hadde pilotboken helt rett.

Tradisjonen tro ble det nattseilas og da jentene dagen etter hadde sovet ut rusen fra sjøsyketablettene, møtte de en sliten og fortumlet skipper i cockpiten. Vel kan jeg seile hardt mot vinden, men det får da være måte på. Og å drive å slå seg frem i nattens mulm og sjøsprøyt gidder ikke en langturseiler, så om morgenen ble det full motor rett mot vind og strøm og all verdens squalls. Det gikk i to knop over grunnen. Da jeg den morgenen sjekket inn i den idylliske og meget fotogene Marigot Bay var jeg litt flau over ikke å vite navnet på ”Port of entry”, ei heller hvilket land jeg sjekket inn i. Det siste ble det da heldigvis ikke spurt om. At jeg sjekket inn den 24. mars istedenfor den 24. februar gjorde vel heller ikke tollerens inntrykk bedre. Hvordan kunne jeg vite hvilken måned det var?

Rodney Bay
Marigot Bay er som det rene Paradis, men også det kan bli kjedelig i lengden så vi rullet ut seilet og dro til det velkjente Rodney Bay. Når jeg sier rullet ut seilet så er det det vi gjør. Vi heiser da aldri seil. Storseilet er godt sammenpakket. Jo, forresten det var en gang jeg var virkelig hard-core seiler og brukte både to seil og vindror. Det var etter at jeg hadde hørt GALADRIELs ville historie om at de en dag hadde tatt et slag. Da måtte jeg vise at jeg kunne seile jeg også, men stort sett så blir det motorseiling.

Rodney Bay altså. Det er hit ARC går, og det ligger en og annen her med ARC-flagget oppe, men ellers så er det en stor, men søvnig marina. Når jeg tenker meg om så er det den første marinaen siden Europa, men vi ligger heller ute på ankeret. Inne i lagunen flyter båtene i noe som knapt kan kalles vann, og vi liker å kunne bade fra båten. Hva dusj er har vi jo likevel glemt.

Rodney Bay er ikke så mye mer enn en stor marina, men de har det vi trenger her. De har strender, steder å gå tur og ikke minst supermarkeder med utvalg! For første gang på utrolig lenge fikk vi kjøtt som ikke het ”Corned Beef”. Vi kjøpte den største vi fant.

Her i Rodney Bay har barnevogna igjen kommet i bruk. Vi liker å gå tur. Vi har tatt buss til hovedstaden Castries, men kan ikke fortelle så mye moro derfra. Og så har Jarle forelsket seg. I en svensk liten skjønnhet. Den er 25 fot og langkjølet. Den er en ”Storfidra” og er i Karibien for tredje gang. Både den og hennes danske eier passer perfekt til filosofien ”Go small, go simple, go now!” Alle ser på større båt, bare langturseilere ser på mindre.

For n-te gang traff vi igjen våre venner fra KEES. De var en snartur innom for å sjekke ut. ”We are leaving, it’s too commercial here.” Jaja, tenkte vi, vi får være litt politisk ukorrekte, men vi liker oss her. Forresten gleder vi oss til å reise til Martinique, som er neste øy. Der er det visst enda mer sivilisert og utviklet. I vår skandinaviske landsby går det rykter om at de til og med har McDonalds der!

Mange hilsener fra oss i Rodney Bay
Sail fast, live slow!