Møte i høy sjø Antigua – Azorene

I forrige reisebrev reiste jentene hjem til Norge. De bor nå hos bestemor og bestefar som jeg regner med er storfornøyd med så celebert besøk.

Selv gjorde jeg båten klar for den lange etappen, og plutselig kom dagen da mitt nye mannskap landet på flyplassen. Mitt nye mannskap er Myten Lars, en eksentrisk akademisk kunstner, hvis arbeider verden foreløpig ikke har sett. Lars er den som for noen år siden lånte meg sin seilbåt så jeg skulle lære å seile. På så måte var han en del av begynnelsen. Nå mønstrer han på for å bli en del av avslutningen også. Kunstneren Myten Lars er gift, og hans kone er gravid. Dermed har vi fått tidspress, og må seile hjem på kortest mulig tid. Vi håper å være hjemme til St. Hans, slik at vi har to-tre uker igjen til terminen. Tidspress på havet er ingen god ting.

Devil-may-care
Etter boka skal man når man forlater Karibien først gå nord til man er omtrent på høyde med Bermuda. Der skal man dreie øst og seile på vestavind til Azorene. Det finnes en alternativ rute som Jimmy Cornell kaller for ”the Devil-may-care route”. Det er direkteruten fra Antigua til Horta. Man krysser stillebeltet diagonalt og i bytte for en kortere rute får man lite eller ingen vind. Det er derfor det heter seg at man skal ”carry all possible fuel and water”. Vi bunkrer 220 liter diesel og tar denne ruten, i håp om at det dette året er god vind å få.

Thule er ingen klassisk langturseiler. Hun er lett, har finnekjøl og brøkdelsrigg. Hun er laget midt inne i Sverige, av folk som knapt har sett saltvann. Men i motsetning til tradisjonelle langturbåter seiler hun faktisk mot vinden. Idet vi forlater Antigua går vi jo rett ut i passaten, som vi får rett i nesa. Thule legger seg over, fyller seilene og stamper seg frem. I lange tider pløyer hun østover, mens vi hører på radioen at vårt reisefølge blir presset mer og mer nord. Dette blir bra!

Reisefølget
Som dere vet er det mange norske båter her, og vi kom oss avgårde sammen med et lite norsk felt. Vi startet noen timer etter dem, men fikk kontakt med den bakerste båten på VHF og meldte oss på i den uformelle regattaen. De tre norske båtene NADJA, ESMERALDA og LOUISE III, samt østerrikske SLEIPNIR seiler sammen og har eget nett på SSB-kortbølgeradioen. Selv har vi ingen mulighet til å delta i samtalen der, men håpet på å være nærme nok for VHF kontakt.

Forrige gang fortalte jeg at jeg hadde bestilt SSB-mottager, men den kom aldri. Hver dag bekreftet butikken at den var på vei, helt til de en dag bekreftet at den ikke kom i det hele tatt. Sånn er Karibien. Jeg kastet meg rundt, fant en SSB-mottager et annet sted på øya, og på vei til flyplassen for å hente Lars plukket jeg også opp min nye mottager. Selvfølgelig var det busstreik den dagen, så jeg fikk sponset den lokale taxinæringen. Uten tid til å forske på radioen ble den bare hevet ombord og ut i Atlanteren bar det.
Senere skulle det vise seg at mottageren ikke var av de beste, og jeg fikk ikke inn en eneste værfax. Veldig utydelig kunne jeg få inn en stemme fra US-coast guard som meldte været for et stykke ut i åpen sjø, men ellers intet. Bortsett fra Norgesnettet. De fire ovennevnte hadde radiotreff to ganger i døgnet, og utvekslet posisjoner og værmeldinger. Dette var vår redning og eneste tilgang til værmelding. Uten å vite det har disse båtene vært til stor støtte for oss. I tillegg har det jo vært stor stas å høre hvordan vi lå an, og hvordan de andre hadde det.

Diesel
Så langt på turen har jeg i hver havn hørt på historiene om hvor mye galt som kan skje på en overfart, og priset meg lykkelig over at lite går galt på Thule. Slik ble det ikke denne gangen.

Ikke lenge etter at vi forlot Antigua, mens vi lå skjeft og stampete mot passaten, begynte det å lukte diesel. Det ble værre og værre, og til slutt skvalpet det en god skvett rundt i salongen. Det var da ikke slik det var ment da de sa carry all possible fuel and water? Før jeg dro hadde jeg skiftet alle oljer og filtre på den trofaste grønne maskinen, og jeg hadde plundret litt med å få diesel grovfilteret tett. Var det dette som var gått lekk? I stampende motsjø og skvalpende diesel fikk jeg ålet meg inn i maskinrommet og strukket armen inn under akterkabinens køye for å konstatere at filteret holdt tett, men at det fortsatt kom mer og mer diesel. Var det tanken som var lekk? Etterhvert fikk jeg jobbet meg motstrøms og fant ut at lekkasjen kom fra stuerommet akter. Og der, ganske riktig, der stod det en 25-liters jerrykanne og lakk. Alt annet var jo fylt til randen, så det var ikke annet å gjøre enn å la kanna gå over bord, og dermed mistet vi raskt et døgns motorgange. At man ikke bør satse på for gamle og dårlige kanner fikk vi bekreftet noen døgn senere da en 20 liters kanne også gikk lekk. Der fikk vi reddet det meste men en 7-8 liter forsvant likevel. På strekket der det påpekes viktigheten av nok drivstoff hiver vi altså 30-35 liter til sjøss. Det er en stor andel av våre totale 220 liter. Holder det gjennom vindstilla til Azorene? Fra nå brukte vi ethvert vindpust til å seile, og hørte fortvilet på radioen at de andre gjorde 6 knop for maskin mens våre seil hang og slang.

Vann
Da vi hadde blitt kvitt alt griseriet i salongen og fått vasket skuta utallige ganger fant vi neste lekkasje. Fra ankerluka lakk det inn i forpiggen, og Jarles køye ble kliss våt. Siden vi gikk hardt mot passaten var jo baugen like mye under som over vann, og det er kanskje ikke meningen. Så var det igang med å lete seg frem til en ny lekkasje, og dytte innpå med pakningsmasse. Nesten tett ble det, og vi håpet vi nå hadde fått vår dose motgang, men så gildt var det ikke.

Seilene kommer ned
At vi ikke fikk ned noen værfax har jeg nevnt, men at seilene kom ned fikk vi erfare. Etterhvert kom vi jo til stillebeltet, og vi hørte på Norgesnettet at alle de andre norske startet maskinene for å gå nordover eller rett mot mål, alt ettersom hvor det til enhver tid var vind i sikte. De forsvant ut av VHF rekkevidde, og vi satt der og klødde oss, skal vi bruke dieselen nå, eller vente til det beryktede Azores High? Der er det nemlig også vindstille.

Vi tøffet litt på dieselvind, men hver gang det kom blåsevind gikk seilene til topps og vi seilte noen mil videre. Å ligge sånn å akkurat klare å seile, mens dønningene hiver båten fra side til side tar hardt på psyken. Jammen tok det hardt på utstyret også. Først tok rulleseilet kvelden. Lageret i den delen som heiser seilet takket for seg, og kulene kom fallende ned. Ikke lenge etter kom hele seilet ned, og en rask inspeksjon konstaterte at vi ikke kunne rulle noe seil på dette utstyret på en stund. Det er fortsatt 15-1600 mil til Horta. At jeg hadde lagt igjen 15.000 kroner hos en av verdens største masteprodusenter hjelper lite når utstyret deres ikke holder et år engang. Nåja, både Lars og jeg har lært å seile før rulleseilets inntog, og det var ikke annet å gjøre enn å krype frem på dekk for å bytte seil ettersom vinden ombestemte seg. Det ble byttet mellom genua og fokk ved lite vind. Ved mye vind brukte vi hardværsfokka på kutterstaget. Skulle den også bli for stor har vi en stormfokk vi kan hive opp. Med disse fire forseilene på to forstag, og tre rev i storen har vi gode kombinasjonsmuligheter. (I tillegg har jeg også med en spinnakker og et superseil, så det skal ikke mangle kluter på denne skuta.)

Da vi så hadde innfunnet oss med denne situasjonen kom storbommen ned. Kombinasjonen vindstille og gammel sjø gjør at alt, absolutt alt ombord blir kastet fra side til side og opp og ned og frem og tilbake. Så også storbommen, og en dag sa bomopphalsfestet takk for denne gang og bommen datt rett ned på en lite fornøyd skipper. Linen sa spiojng og forsvant til værs i vill fart, surret seg rundt windex, vindmåler og VHF-antenne før den falt ned på andre siden av masta. Under slike forhold er det vanskelig å finne folk som melder seg til å ta en tur 16 meter over vann, så fallet ble godt surret, og der får det henge til vi er trygt i havn i Horta.

Maskinen startes
Tilslutt er det ikke mulig å seile lenger, selv for en overrigget Comfortina. Maskinisten purres, og det går videre på dieselvind. Norgesfeltet melder om at det ikke er noe vind noe sted, så vi forbereder oss på mange timer motorgange, og håper på et lite Azores High i år, siden vi kanskje får snaut med drivstoff. Langt fra land, og uten vind svikter plutselig den ellers så trofaste dieselbrenneren. Den går, men det er ikke noe driv i den. Løsningen gir seg raskt, det er tau i propell og ror. Etter noe innsats får vi løs en tugge med tau og gammelt fiskegarn, og ferden kan fortsette.

Melding hjem
Nostalgiske som vi er seiler vi midtfjords med VHF som eneste kommunikasjonsmiddel. Men selv om havet er stort er vi ikke alene der ute, og ser vi noen så roper vi på dem. Også denne gangen har vi fått sendt både e-post og telefax hjem, og jeg vet det er folk der hjemme som setter pris på det. En dag vi nettopp hadde sendt avgårde en e-post via et tyrkisk frakteskip kom et norsk skip fra Bergesen på lufta. Han hadde overhørt samtalen, og dersom det var norske seilere på fjorden ville han gjerne tilby seg sin assistanse. De hadde telefon, e-post, fax, HF-radio og hva det skulle være. Nattevakten der ombord var like pratesjuk som nattevakten hos Thule, og vær, destinasjoner og gamlelandet ble diskutert frem til neste vaktskifte. To meldinger hjem på samme dag syntes jeg var noe i overkant, så jeg fikk ham heller til å melde vår posisjon til Norgesnettet. Gleden var stor da vi noen timer senere samlet oss rundt radioapparatet og hørte vår posisjon bli meldt inn og notert.

Azores High
Slik gikk nå dagene (og nettene). Det gikk nordover og det ble kaldere og kaldere. Selv uten damer ombord ble det temmelig rått i senga, og etterhvert var ikke madrassene lenger fuktige, de var våte. Skodde, regn og blåst akkumulerte under dekk, og vi frøs. Det skal ikke stikkes under en stol at det etterhvert utviklet seg en viss hat-stemning, og selv med varmeapparatet på full guff ble det aldri behagelig. Havet er rått og kaldt så langt ute og så langt nord, spesielt om natta. Og med lang nord mener jeg 35 grader. Jeg grøsser når jeg tenker på at Sandefjord ligger på cirka 59.

Seil vekslet med motor, motor vekslet med seil og vi fikk aldri stabile vinder. Likevel klarte vi nå på et vis å krabbe oss nærmere og nærmere målet. På radioen meldte folk at de gikk tom for diesel, og vår sparsomme holdning i starten gav nå resultater. Skipperen fisket frem flere kanner med diesel, og da stilla igjen kom 250 mil fra Azorene gliste vi og fyrte igang. Vi hadde diesel nok, og etterhvert fikk vi faktisk også litt vind. Vi tok igjen Louise III. De lå og drev med spridde seil og ingen fremgang. De har et beist av en motor, men det hjelper så lite når den drikker alt for mye diesel.

Møte i høy sjø
Siden Luoise III hadde for lite deisel og vi for mye avtalte vi et møte. Vi seilte 6 knop med fulle seil og vindroret styrte. Louise III fyrte igang det ovenfor nevnte beist og kom opp på siden av oss. I grov sjø og frisk bris / liten kuling ble en tamp hevet over og en dieselkanne surret fast før den gikk overbord. To kanner på tilsammen 35 liter ble overført slik, og stemningen steg betraktelig hos Louise III. Vi hadde finregnet på forbruk og avstander, og vi skulle nå begge ha en god mulighet for å komme i mål på en god tid og med diesel på tanken.

Horta, Faial, Azorene, Portugal
I følge boka er det noe som heter Azores High. Det er det konstante høytrykket og vindstilla som ligger over Azorene. Da vi hadde 200 mil igjen og ventet oss vindstille fikk vi isteden 30 knop vind rett imot. Vi la oss over og kjempet oss mot målet, mens Louise som er en ekte langturseiler ikke klarte høyden og slo seg fram på nyanskaffet dieselvind. Vi kom tilslutt fram, riktignok på nordsiden av øya istedenfor sørsiden, men greit nok. De siste timene fikk vi heller brenne diesel og mot vær og vind gjorde vi to knop på full gass. 17 hester og foldepropell er ikke mye når verden går imot.

Nåja, vi kom inn på 21 døgn og det er 2100 mil fra Antigua. Det blir 100 mil i døgnet mot målet. Vi har korteste båt av de vi har seilt sammen med, og vi har brukt desidert minst diesel. Sånn sett er vi stort sett fornøyde. Her i Horta må vi jobbe som besatt i noen hektiske dager, før vi setter kursen mot England. Dette er dog en annen historie, og det kommer vi tilbake til.

Hilsen

Gutta på tur

”Båter har bare en oppgave her i livet. Det er å gå i stykker, og det gjør de.”
Sitat fra Jarle.

”Langturseiling er som å stå i en iskald dusj og rive i stykker tusenlapper.”
Gammelt langtursitat.