Det er akkurat sånn det er! Hjemme i Norge ...

Det er skrevet og fortalt mye om seiling til havs. Ikke alt har slått til synes nå jeg. Passaten for eksempel er oppskrytt. Eller når noen forteller deg at å seile til Karibien er å komme to døgn sør for Kanariøyene og så sette seilene mot vest. Der står seilene urørt i tre uker til ende.

Dersom noe høres ut til å være for godt til å være sant, så er det kanskje det. Nåvel hjemturen derimot har vært mer etter boka. Det sies at returen er ”cold, wet and foggy” og fra forrige reisebrev husker vi at turen til Azorene var nettopp det.

Horta, malerier og Peter’s
Horta, på Azorene, svarte også til forventningene. Horta havn er livlig med masse seilere. Maleriene på moloveggene er så flotte som de skriver om. Spesielt artig er det jo å se på malerier fra båter en kjenner eller har møtt. Maleriet til våre venner fra Thea hadde knapt tørket da vi så å si ramlet over det. De hadde nettopp reist og siden vi var i tidsnød fablet vi om å bruke deres maleri og bare tilføye ”+THULE” der det stod ”THEA, Sandefjord, Norway.”

Vi anså et eget maleri på moloen som så langturseilermessig viktig at vi satte av tid til det. Legenden Lars er av det kunstneriske slaget, så han fikk den oppgaven. Preget av sin egen livssituasjon ble det malt en gravid havfrue med Thulevimpel. Den yngre del av seilermiljøet stod måpende og kommenterte havfruens puppestørrelse, og som erfarne seilere måtte vi bekrefte at det var slik havfruer så ut.

Også Peters Cafe Sport svarte til forventningene. Vi ble plutselig så veldig sportsinteressert. Alle som har seilt til Horta har også drukket øl hos Peter, og det bærer cafeen preg av. Her henger flagg og vimpler fra alle land og klubber. Selv Thule fant et flagg å avse. Den store diskusjonen gikk rundt temaet: ”Når må man forlate Horta for å få dobbelt tidevann ved Dover?” Men nå var det nå slik at mannskapet skulle hjem til fødsel, så vi ble bare bevilget et par dager i havn, før det bar ut på havet igjen. 5 båter dro i følge fra Horta og kursen ble lagt mot Falmouth.

Storm i Biscaya
Skal man krysse den Biscayiske Bukt så skal man ha storm, så det fikk også vi. Med 50 knop i kastene syntes vi det var nok, og heldigvis varte det hele bare en dag. Men så har vi da opplevd det, og båten imponerte som aldri før. Med bare hardværsfokka på kutterstaget, og stormfokka klar på dekk gikk det av gårde i god fart mot målet. Vi hadde jo lest at det var storm i Biscaya, alle har jo det, så vi var på en måte psykisk forberedt. Det er på havet som på land, en felles fiende er samlende, og knaskende på stormkjeks til middag taklet vi hardværet mye bedre enn vindstilla. Med skjerpede sanser og retrettmuligheter for alt (bortsett fra å gå til land) hadde vi faktisk en flott opplevelse i fascinerende vær. Heldigvis gav det seg før de virkelig store sjøene fikk tid til å bygge seg opp.

England
Vel fremme i Falmouth ble vi møtt av hundrevis av båter. Først syntes vi det var litt voldsom mottagelse av noen skandinaviske båters ankomst, men så forstod vi at det var en regatta som startet. Regattaen het ”To the Azores and back”, men siden det var feil retning stilte vi ikke til start. Vi fikk ringt Norge og det var fortsatt ikke kommet noe barn, så Myten Lars stilte opp til det siste strekket også. Nordsjøkart ble innkjøpt, og vi rådførte oss med kartselgeren om hvordan vi best kom oss gjennom den fryktede engelske kanal. ”Where are you going, sir?” spør mannen med britisk aksent. ”Nårvai!” svarer vi på perfekt Norwenglish, og peker på den lille fliken av Norge som har lurt seg inn på kartet hans. ”Oh! Thats a long way, sir!” sier kartselgeren, men vi har seilt langt og har fått langturseilerens syn på avstander. Vi anser oss for nesten å være fremme og svarer: ”Not really, it’s not even a thousand miles. We’ll be there within a week.” Slik kan man bli når tid og rom slår seg sammen og alt man ser er vann.

Selv med så kort vei til Norge fylte vi opp vår fulle dieselkapasitet, 250 liter, og dro av gårde. Vi spøkte med at vi kunne kjøre til Norge for maskin, og at vi ikke behøvde vind til å seile. Vi dro i liten kuling, og tankene var fokusert på tåke, vannvittige mengder båter, kuling fra alle kanter, regn og hissig kystvakt. Kanalen og nordsjøen er beryktet. Men vinden døde ut, og maskinen ble startet. Deretter gikk den, mer eller mindre kontinuerlig helt hjem til Norge. Noen blaff kom det, men ellers var det nesten havblikk fra England til Norge. Litt skuffet var vi for ikke å få typisk nordsjøvær, men vi hadde jo sloss mot Biscaya, så det fikk holde for denne gang. Men trafikken, den var etter boka. Det var båter og skip i alle størrelser og retninger. For oss som var vant til å ha hele Atlanteren for oss selv og som ikke ble forbauset om det gikk en dag uten å se andre virket det trangt. Dette er verdens mest trafikkerte område, og som liten plastseiler har vi vikeplikt for alt som flyter, uansett hva reglene måtte tilsi. At man i tillegg oppfordres til å holde spesielt utkikk etter u-båter så vi bort fra. Hvordan ser man etter en u-båt?

Ved kryssing av trafikkseparasjonssonene var det som å krysse gata hjemme. Man venter til det er en ledig luke i trafikken, og så løper man over så fort det lar seg gjøre. Det er forresten ikke så veldig fort når en har fullastet båt (og vel så det) og 17 hester i jerngenoa’n. Vi seilte kanskje 20 timer fra England til Norge, ellers var det dieselvind hele veien.

Etter noen dager kunne vi skimte land nord for oss. Norge! The cold rocks of Norway. Gamlelandet, fedrelandet, 17.mai, olje og alt det der. Nå lå det der. GPS’en viste under 100 mil til Sandefjord, og fendrene ble funnet frem. GPS’en viste 60 mil til Sandefjord og fortøyninger ble gjort klar. GPS’en viste 40 mil, og vi slo av farten for ikke å dundre i brygga. Avstander er ikke lenger som det aldri har vært!

Hjemme!
Vi runder Bonden, og krysser av for det siste waypoint før Sandefjord. Bonden er en liten stein i havet, med en varde på. Definitivt ikke noe sted å dyrke poteter, men likevel typisk norsk å kalle stedet for Bonden… Solen står opp, og blant sjarker og ivrige lystfiskere kommer en jolle i rasende fart. Thorstein har overnattet på Flaten (marginalt større skjær enn Bonden) og stiller som velkomstkortesje. Noe har han skjønt om langturseiling, og drar opp bløtkake og en norsk øl fra sekken. Det får så være at ordfører og hornmusikk forsov seg, men at folk overnatter på Flaten for å ønske oss velkommen, det imponerer!

På kaia stod to glade jenter og ventet oss. Vilde hadde vokst mye, men Dawn var den samme unge. Lars satte seg på første tog. De siste 6 ukene hadde vært et hardkjør av en seilas, med mye seiling og lite havneligge, vi skulle jo hjem til fødselen. Dagen etter at vi klappet til kai, ble hans kone lagt inn på sykehuset. Vi har nå vært hjemme nesten to uker, og Lars har blitt far til en liten jente, lenge før terminen. Det høye tempoet var ikke bortkastet!

Hverdagen
Min egen lille jente har som sagt blitt stor. Hun har så mye å vise frem. Barnehagen har ferie, mens Dawn har begynt å jobbe, så jeg er fulltidspappa. Samtidig skal båten ryddes, vaskes og selges. Vi har funnet hus, og banken skal overbevises. Jeg må finne jobb, og rydde opp i alt som har ligget brakk mens jeg har vært borte. Fra et liv der verden består av båt, seil og vann i fire timer av og fire timer på har jeg plutselig blitt kastet inn i en verden av mobiltelefoner, avtalebøker, 1000 ugjorte ting og tidspunkter. Overgangen var bråere enn ventet, og når palmer er byttet ut med furu, og vanntemperaturen har sunket 15 grader så savner man de hvite strendene og det bekymringsløse livet til sjøs. Når det hele er over ser man hvor fint det var. Det er nesten så en begynner å spille lotto, og drømmer seg tilbake til blått vann, gullmakrell og bare føtter.

Jarle