Båten er ikke klar, vi er ikke klare, ingenting er klart...

Reisebrev den 22 mai 2002. Det er knappe to uker før avreise. Båten flyter, men det gjør alt som er oppi den også. Båten er ikke klar, vi er ikke klare, ingenting er klart, bortsett fra at det er klart vi reiser. Dagens reisebrev blir derfor litt ensporet, og handler om stress, alt for mye arbeid, forberedelser og hyggelige mennesker.

Nå er det kun kort tid til vi skal på tur. Om to uker skal vi være på vei sørover langs den svenske vestkysten. Vi skal møte våre makkere Jon, Lillian og Sindre i deres S/Y Pandion på Koster den 3. juni., og da er vi i gang. Så får vi se hvor raskt det bærer sørover. Men det er om to uker. Før den tid må det jobbes på båten, for å få den klar til turen.

Det er sagt mye lurt om å dra på langtur. En ting er at noe av det viktigste en gjør er å sette avreisedatoen, og holde den. Mange er de prosjekter som har strandet fordi man stadig har utsatt. Man kan alltid ha mer utstyr på båten. Man kan alltid tenke seg større reisekasse. Kanskje kommer det (enda) et barn, og en større båt hadde man trengt. Større båt er dyrere, og så må det jobbes et år ekstra. Så hører man at det eneste som duger er en Hallberg-Rassy, og så må man jobbe tre år ekstra. Nei, han talte nok av erfaring, han som sa dette med datoen. Derfor er det lenge siden vi satte datoen. St.Hans 2003. Vi skulle følge kortesjen i Sandefjord ut fjorden, og så bare fortsette sørover. Men i vinter tok vi en sjefsavgjørelse, vi flyttet datoen. Først til St.Hans 2002, så til 15 Juni, og tilslutt til 1. Juni. Dette med å holde på datoen var jo ment for å "presse" oss av gårde, så en fremskynding var vel bare positivt!

Båten hadde vi hatt en sesong, og nå ble halvannet års forberedelser brått redusert til et halvt års forberedelser. Det ble jobbet på spreng, og det jobbes fortsatt hver kveld. Deler og utstyr ble bestilt og løsninger tenkt ut. Et halvt år er ikke mye når man skal forberede båten for en slik tur. Ragnar Kvam jr. sier den viktigste forberedelsen er den man gjør i seg selv, og at båten alltids klarer seg. Jeg vet hva han sier, men får aldri tid til å gjøre noe med det. Båten må jo bli klar…

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det går så blod og glassfiber spruter. Høyre pekefingernegl fikk seg en skikkelig bulk da styrbord lanternefeste skulle fjernes. Venstre pekefinger mistet huden da babord lanternefeste skulle fjernes. Hvorfor i huleste har de sveiset fast en 5 mm plate for å feste lanterner i? Vinkelsliper, rå makt og stygge ord kappes om oppmerksomheten, og Skipperen haster videre til neste punkt på lista, med blod på hendene og svette i panna. Blod, svette og tårer heter det, men heldigvis har jeg blitt forskånet for tårene foreløpig. Men det er enda to uker igjen.

Det er trivelig å jobbe med båt. Det er moro å bruke fantasi og hender, og se at det blir bra. Det er koselig å prate med folk om båten, og få besøk under jobbinga. Men når man får så liten tid som jeg har nå blir alt bare et mas og nødvendig onde. Ingenting kan gjøres skikkelig. Det er bare å få ting på plass og haste videre. Finishen får vente. "Jeg tar det på kanalene sørover" har jeg sagt mang en gang. Nå er lista for kanalene lang. Lengre enn jeg ønsker. Jeg skrev liste på hva som skulle gjøres på båten i vinter. Det måtte jeg slutte med. Da to sider var fylt opp innså jeg at hver gang jeg var i båten for å gjøre en ting på lista, så fant jeg to nye ting å sette på lista. Det ble så deprimerende å se lista vokse mens jeg jobbet at jeg kastet hele lista. Jeg jobber nå etter improvisasjonsprioriteringsmetoden, og innser at jeg ikke kommer til å være ferdig før jeg er hjemme igjen, og må nå bare ta det viktigste først.

Belastningen går ut over finishen og det går ut over humøret. En del har nok kommet nedom meg for å slå av en prat og fått hyggelige ord fra en Skipper som vill i blikket ser noe som skal gjøres og egentlig er ganske stressa og fraværende i samtalen. Beklager kamerater. Jeg må også beklage at det ikke har blitt tid til å reise rundt og ta farvel med alle. Det er vel ikke blitt tid til å ta farvel med noen. Jeg skulle vært hos Arnstein i Andebu og John Inge på jordet. Morten på gården og Jorunn i Kristiansand. For ikke å snakke om familien. Jeg får ta det når jeg kommer hjem, avskjeden altså. Eller velkomsten, eller whatever!

Nå vet jeg det, at det med å holde datoen ikke bare var myntet på utsettelse. Fremskyndelse kan også havarere en tur. Vi skal nok ikke havarere på grunn av dette. Jeg blir nok akkurat ferdig i tide, og da gleder jeg meg til å være sammen med Dawn. Henne har jeg knapt sett siden jul. Det blir som Owen sier: Dette vil bli en minneverdig måned uansett hvor hardt du prøver å glemme den.

Det høres ut som det er et mareritt å forberde tur, men fullt så ille er det ikke. Det er jammen positive sider også. Utallige er de meningsutvekslinger, planlegginger og omgjøring av planer jeg og mine makkere har gjort. Jeg har ikke kjent hverken Jon eller Bengt lenge, men jeg føler jeg kjenner dem vel. Om jeg er stressa, så har Jon alltid en evne til å se det positive. Det årner seg, og detta fixer vi. Jeg gleder meg til noen måneder i hans nærvær.

Jeg har gjort en del innkjøp i det siste, og det blir noen artige episoder av det. Jeg stod på apoteket med Vilde på armen og en bunke med såpe, solkrem, salver, piller og alt en håper å ikke få bruk for på en tur. "Skal du ha ALT det der?" spurte damen, og tvilte litt på mitt bråkjekke "Jada". Mye av mitt båtutstyr har jeg kjøpt i Arendal. Etter utallige utvidelser av en ordre som ble større og mer uoversiktlig for hver dag spurte min hyggelige kontakt hva jeg skulle med alt dette. "Skal du reise langt, eller?" Med Stillehavet i mine tanker og folks gjengse oppfatning om at alt sør for Skagen er jordomseiling svarte jeg nei. "Nei, vi skal ikke lenger enn til Karibien, om vinden står oss bi." Da var alt rotet med ordren glemt. Da var det hasteordre og fri frakt. Latter og mumling om "skulle ønske det var meg."

Der er mange som skulle ønske det var seg, men jammen er det mange som gjør noe med det også. Etter hvert som man vet man hva man skal se etter så ser man dem over alt. Der er det en som velger Bruceanker og ikke M-anker. Han skal på langtur. Der er det en med vindror og trinn i masta. Han skal på langtur. Og prater man med folk så er det alltid noen som har vært på tur, skal på tur eller kjenner en som planla en tur en gang, og han sa det var veldig viktig å …. han kommer seg aldri på langtur!

Også på nettet er det fullt av dem. Det er sorgenfri dott com, dromresan dott com og langturlista com igjen din dott. Og her er de alle som en. Her er Jon, her er Bengt her er Arthur og her er Micke. Owen, Victor og en gal svenske i Australia. Den ene hyggeligere enn den andre. De sier man ikke skal møte mennesker man treffer på nettet, men det er bare stygge rykter. Mulig det gjelder sexfixerte sider, men nettbaserte langturseilere kan trygt anbefales! Du verden så hyggelige folk.

Og hyggelige folk kommer man stadig borti. Nå har snart alle hørt vi skal på tur. Folk man knapt har sett før kommer bort og ønsker lykke til og god tur. Her om dagen da jeg lå med magan på dekk og huet i ankerbrønnen kom det en fremmed kar bort til meg. "Jeg hører du skal på langtur" sa han, og så var praten i gang. Egentlig har jeg jo ikke tid til slikt, men etter hvert forstod jeg at dette var en som visste litt om dette. Noen dager senere var jeg på besøk i båten hans, deretter hjemme hos ham og nå har min kartbeholdning økt betraktelig på grunn av ham. Åja, båtforberedelser er ikke bare et slit!

Vet dere forresten hva som skiller en landkrabbe fra en dypvannsseiler? Dypvannsseileren sier alltid "Har du tid til å være her da?" nå han møter en førstereis et annet sted enn i båten. Det sier litt om at det ikke bare er jeg som har dårlig tid. Alle har dårlig tid, uansett hvor god tid de har. Så nå må jeg avslutte. Jeg har da ikke tid til å sitte her nå.

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.