Sammanfattningen ...

Hvordan går det med gjengen fra Thule? Hvordan går det med Thule? Hva har vi lært? Ville vi gjort det igjen? Fant vi noen gang meningen med livet der ute? Hvordan fungerte utstyret, og hva var det viktigste? Her følger siste reisebrev i beretningen om Thules ferd over havet.

En hel familie i en båt på under ti meter. Det kan aldri gå sa folk, men det gikk da på et vis likevel. Båten heter Comfortina og den lyder sitt navn med rette. Den gav oss all den komfort og trygghet vi trengte. Selvfølgelig kunne det vært fint med større båt noen ganger, men vi savnet det egentlig sjeldent. Det er først nå når vi kommer hjem at vi ser hvor ”kummerlig” vi egentlig hadde det. Her hjemme har vi varme (som alltid fungerer), det er lys i kjøla, ferskvann i dusjen og man behøver ikke engang se på voltmeteret før man slår på lyset. Barnevakt og barnehage er i nærheten og butikken har alt vi trenger, og attpå til snakker de norsk der. En større båt er utvilsomt mer komfortabel, neppe mer sikkert, ganske visst dyrere, og vi klarte oss helt greit med 32 fot.

Ingen reiser på langtur med en Comfortina, sa min seilmaker første gang jeg besøkte ham og siktet til brøkdelsriggen. Det må han nok nå bite i seg. Med kutterstag og lensetakler følte jeg aldri at riggen viste noe som helst antydning til å gi seg. Jeg trodde jeg bare skulle se mastheadriggede båter der ute, men det gjorde jeg ikke. Mange seiler med brøkdelsrigg, og mange med adskillig spinklere saker enn det Comfortinaen vår var utstyrt med. Idag reiser man med moderne finnekjølede båter med spaderor og brøkdelsrigg. Tradisjonelt skal man ha en langkjølet, tung og traust båt på tur, men slik er det ikke lenger. De har fordeler og ulemper begge konseptene, men den diskusjonen får vi ta en annen gang.

Skulle vi kjøpt båt igjen nå under de samme forutsetninger som da vi reiste ville vi kjøpt en tilsvarende båt i tilsvarende størrelse, men billigere. Det er vel og bra med fin og flott båt, men det trenger man ikke. En båt til halve prisen ville gjort samme nytten, men gitt mer penger til utstyr og moro. Å kjøpe båt i Norge er vel heller ingen nødvendighet. Norge er et dyrt land, og økonomisk er det vel litt tullete å kjøpe båt her for å ta den ut av landet. Det første og siste strekket fra og til Norge blir ofte bare transport likevel, så hvorfor ikke kutte ut en eller begge av dem. Man kan finne billige båter i Middelhavet, Kanariøyene og spesielt i Karibien, så hvorfor ikke kjøpe dem der? Da starter man reisen der man skal være. Den tiden andre bruker på å komme til varmen, kan man nå bruke i varmen og bli kjent med båten. Skal man for eksempel til Karibien ville jeg sterkt vurdert å skaffe seg kjennskap til båter og marked på internett, fly over Atlanteren og legge inn skambud på båter der. Så kan man bruke hele året i det varme paradis for så å selge den igjen og fly hjem. De pengene man bruker på fly kan man spare på at man ikke trenger alt utstyret en Atlanterhavskryssing krever. For å seile blant øyene trenger man ikke nødvendigvis flåte, nødpeilesender, vindmølle, kortbølgeradio og dyre yachtmastersertifikater.

Kan man akseptere å leve med lite eller ingen bruk av kjøleboks, eventuelt endel motorgange kan man også spare seg for alt som heter vindmølle og solceller. Skal man ikke seile lange strekk trenger man heller ikke vindror eller autopilot. Det jeg prøver å si er at en utrangert charterbåt har alt man trenger av komfort og sikkerhet for seilas mellom øyene, og man får mye båt for pengene. Fly-seil-selg-og reis hjem tror jeg er et godt konsept. Gjør det enkelt og gjør det nå. Jeg tror mange fokuserer så mye på utstyr og forberedelser at det til slutt blir den beste grunn til ikke å reise.

Likevel vil jeg si det har en egenverdi å vite at man har seilt hele runden, og selve kryssingene syntes jeg var utrolig fasinerende, men tar man kryssingen kun for transportens del ville jeg heller brukt fly.

Sikkerhet og kommunikasjon
Skal man likevel krysse et hav, som jeg selv ikke ville vært foruten, er et stadig tilbakevendende tema sikkerheten. Der ute på havet tenkte jeg sikkerhet hele tiden. Det er først nå jeg ser hvor mye man tar for gitt her hjemme, men det er vel fordi hjelpen alltid er i nærheten. Der ute er selen ens beste venn. Nødpeilesenderen og flåten på dekk skal man aldri bruke, men de sikrer nattesøvnen. Det er ikke få kvelder jeg har ligget og planlagt hvordan jeg skal få ut flåten og hva jeg skal ha med meg. Disse to tingene er ikke bare en nødvendighet ved havari, de er også en nødvendighet for at tankene skal ha noe å hvile på.

Jeg spurte en kamerat hva han hadde lært på tur. Jeg lærte å seile sakte, svarte han. Jeg lærte å ikke utnytte båtens fartspotensiale. Jeg lærte at dersom jeg tenkte på å reve seil, så var det allerede for sent. Jeg lærte at det viktigste var å komme frem, og ikke hvor fort man kom frem.

VHF hadde vi med, det er ingen nødvendighet men utrolig kjekt å ha, og det har vel de fleste. Kortbølgeradio så jeg etterhvert mer og mer nytten av. Ikke bare for kontakt med andre seilere, men også til værmeldinger er det nyttig. Det er alltid en risiko for å få en storm, men med gode varsler kan man til en viss grad styre unna og være forberedt. En god SSB-mottager holder, men jeg savnet i grunn en sender også. Men igjen, det har med økonomi å gjøre. Satelittelefonene begynner å bli billige, og dette kan erstatte både nødpeilesender og SSB-radio. Selv har jeg ingen erfaring med dette, men det er verdt å undersøke for kommende seilere.

Synet på livet
Ute på tur var verden så intens. Det var så mange opplevelser. Vi var alltid på vei til noe, og på vei fra noe. Her hjemme er det jobb og TV og kvelden. Der ute bodde vi alltid tett på hverandre og på andre seilere. Der ute kan man invitere ukjente på pizza av den grunn alene at de har båt med langturpreg. Her hjemme vet vi knapt hva naboen heter, selv om man har bodd tett i lang tid.

På seilasene var alt man gjorde livsviktig. På de lange etappene tok man ingen sjanser. Et uheldig øyeblikk der man sklir på en seilpose på et vått dekk kan ende med døden om man ikke har selen på seg. Tanken på sikkerhet og det at man skal hjem til mor og barn ligger alltid i hodet. Her hjemme kjører man på E18 og hører om ulykker på radio uten at det ofres en tanke.

Alt man gjør har betydning ute. Alt man gjør gjør man for at familien skal ha det bra, for at båten ikke skal dregge i løpet av natten , for at pengene skal strekke til, for at båten skal være trygg, for at man skal komme seg til paradiset og hjem igjen. Hjemme får jeg en følelse av at alt er betydningsløst og uvesentlig. Hjemme kan ikke ankeret slippe, stormen kan ikke ta meg, og alt jeg vil ha er bare en håndsrekning unna. Man får en annen oppfatning av hva som er ”viktig”.

Meningen med livet!
Vi reiste ut for å finne meningen med livet. Vi fant den ikke før vi kom hjem.

Det heter seg at: ”Drømmer dør bare når de blåses til live.” Nå har vi blåst vår drøm til live, men den døde ikke av den grunn. Den ble bare sterkere. Vi må ut igjen. Vi vet ikke hvor, vi vet ikke når og vi vet ikke med hvilket konsept, men vi vet vi skal ut igjen. Jeg har tidligere sagt at det faktisk går an å bli lei av palmer og hvite sandstrender. Nå sitter vi med hvit snø og strøsand og forstår ikke at det i det hele tatt er mulig å gå lei av Karibiens Paradis..... Men nå, her hjemme, har vi som sagt funnet meningen med livet. Meningen med livet er å jobbe og tjene nok penger til en dag å komme seg ut på tur igjen. Komme seg ut på tur og føle kontrastene mellom for varme sandstrender med for lite å gjøre den ene dagen, og 3 timersvakter, våt, kald køye og sviktende utsyr langt til havs den neste dagen. Meningen med livet er der ute, på veg til alt og på vei fra alt. På veg til det ene gresset grønnere enn det andre. Norge er bare et sted man ankrer opp noen ganger for å sette ting i perspektiv, og for å bunkre kapital til neste gang man kan heise seil og stille kompassrosa mot S.

Jarle