Tristland, trehjulssykkel, trendy mennesker og fullastet båt

Nå har Thullingene på tur kommet seg til urbane strök. Vi ligger i en liten marina 15 minutters busstur fra Hannover, og er i byen for annen dag på rad.

Det er litt rart å se alle de urbane menneskene. De er så pene, trendy, kortklipte og velkledte. Vi legger godt merke til det nå som vi har vaert nesten en måned underveis. Vi ferdes jo bare blant andre yachties, og der er det bare halvsjeggete og halvdusjede dieselluktende folk som dasser rundt i joggebukse og sliten T-sjorte. Derfor er det rart å se alle disse trendy menneskene i Hannover.

Det er ikke ofte vi kommer til byer som dette. Så langt har vi bare kjört kanaler. Byer er lagt til elver, som lenge har vaert samlingspunkt og kommunikasjonsåre. Kanalene er nyere, og de er lagt utenfor all sivilisasjon. Vi har gått Elbe-Lübeck-kanal, Elbe-Seiten-kanal, og nå er vi på Mittelland-kanal. Eneste forskjellen på dem er at de to förste går sydover mens den siste går vestover. Ellers er de like kjedelige alle sammen. Fartsgrensen er ökt til 12 km/t, men vi klarer ikke å holde noe saerlig mer enn 11, så det går ikke så fort. Ikke er det mange steder å overnatte heller. Det er ikke meningen man skal gå med kjölbåt her, så de fleste marinaer og yachtclubs har en dybde på 1,50 m. Det hjelper oss lite når begge båtene stikker 1,70, og det er för vi begynte å laste ombord. Både kanalene og havnene er triste, og vi har omdöpt dette landet til Tristland.

Fortere går det nok på veien. Her om dagen fikk jeg telefon fra Torgersson Transport, som fortalte at masta mi skulle vaere fremme i Port St Louis ved middelhavet dagen etter. "Det rekker ikke jeg" svarte jeg, og fikk svaret at "...då måste ni gasa på!"

Apropos mast, så er det vel det eneste på båten som er mitt. Resten eier banken. Båten er kjöpt på 20 års nedbetaling, så om jeg betaler ovenfra har jeg vel kommet ned til salingen omtrent nå. Vi må nesten takke banken for hjelpen. Vi kan jo nå skryte av at også vi seiler i medvind fra NOR. (Selv om det har vaert mest motvind fra sör forelöpig.) Den burgunderröde sekken banken sendte med oss vitner om at vi er sponset fra den kanten. Nyheter fra andre seilaser viser jo at andre nordmenn som har större sponsorkroner med seg ikke gjör det noe saerlig bedre enn oss...

Vi tok heis her om dagen. Vi kjörte inn i et enormt badekar, og ble heist over 30 meter til vaers. Det var spennende. Siden var det sluse på 23 meter opp, og deretter 15 meter ned. Hvor höyt vi nå er har vi totalt mistet oversikten over. Slusingen går i grunnen greit. Vi vet jo hvor de er og hvor fort det går, så vi taimer det slik at Vilde sover på de störste. Hun har vaert flink hittil. Når hun er våken og skal på dekk er hun spent fast med sele og line. Vi har en reim rundt hele båten, som hun er festet til, så hun kan gå kanske fritt. Hun klatrer i alt, og har nesten forstått at autopiloten er pappas og ikke hennes leketöy. Vilde elsker knapper, spesielt når det piper om hun trykker, så det er ikke lett å la vaer.

Skipperen er fortsatt opptatt av at selveste Peter Förthmann var ombord og leverte vindroret personlig. Roret er pent pakket ned, og venter på en dag med lite på programmet. De dagene er det langt m ellom, så det blir nok liggende der til vi begynner å kjenne sjövannslukta igjen.

Vilde har fått trehjulssykkel. Den ble kjöpt på gårsdagens Hannovertur, og Vilde er kjempestolt. Hun trekker den med seg hvor hun enn går, og skubber seg fremover når hun sitter på den. Snart klarer hun nok også å sykle på den. Den får stå på dekk. Etter at masten ble tatt ned står det mye på dekk. Der har vi en sykkel, et sykkelsete, barnevogn, sammenpakket gummibåt, redningsflåte (også sammenpakket) bommen, spinnakkerbommen og nå altså også en trehjulssykkel. I tillegg selvfölgelig nödvendig tauverk, båtshaker etc.

Utenpå båten henger en anseelig samlig fendere, med sluseplanke utenpå. Skulle gjerne hatt flere större fendere, men det finnes jo ikke båtutstyrsbutikker her! Bakpå har vi targaböylen med solceller, radarreflektor, påhengsmotor, livböye, lommelykt, anker, noen antenner og et falmet flagg. Vi ser ut som en fanteskjöte etterhvert, men det er ikke til å komme utenom.

Sprayhooden vår begynner å synge på siste verset, og vi venter bare på at den skal forsvinne i et vindkast. Vi gleder oss egentlig til det, for da skal vi kjöpe ny med utvidelse så vi får en cockpitkalesje også. Det savner vi.

Vilde krever fortsatt 100% oppmerksomhet. Vi har under fart innfört halvtimesvakter, slik at vi en halvtime kjörer båt, og en annen halvtime passer Vilde. Da går kjöringen fortere, og barnepasset lettere. Dawn begynner å bli god i Tysk. Jon er fortsatt på "eine kleine cola und eine große Bier". Jarle gruer seg til Frankrike, siden hans fransk begrenser seg til "Vole vo korse avec ma, sis va", og det egner seg vel ikke på VHF.

Ellers forsöker Jon og Jarle å tömme Tyskland for öl, Dawn og Lillian å slite ut landets vaskerier, og Sindre og Vilde å spise det tomt for is. Vilde kan det ordet så godt nå, at vi voksne må omtale det på svensk som "glass", eller kalle det for "sånn på pinne".

Thule har nå atter god plass, etter at Lars Peder og Monica for en ukes tid siden mönstret av. 7. august kommer Lars Kyrre og Mona ombord, og så går det slag i slag ut året. Juli derimot er vi alene hele måneden, så er det noen som ikke har planlagt ferien enda, så er det bare å sette seg på toget sörover og mönstre på. Vi kunne trengt en ekstra hånd i enkelte sluser.

Det var det for denne gang. Hannover må utforskes videre, og Vilde står og maser om IIIIIIIIIIIIS!

Urban hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle