|
Svensken,
en deilig dusj, Thule gaar i sluseveggen og förste möte
med Rhinen
Gratulerer
med dagen!
Det tikker inn gratulasjoner via SMS idag, og det går opp
for oss at både Dawn og jeg har glemt bryllupsdagen, og ingen
av oss får blomster.
Nåja,
hvem bryr seg vel lenger om hvilken dag det er. De fineste dagene
er faktisk söndag, for da er bakeren stengt, men det vet jo
ikke vi för det er söndag, og så må vi steke
en halvstekt baguett til frokost. Slikt er til å leve med.
Når dette leses er vel bryllupsdagen over.
Hva
har skjedd siden sist? Da jeg satt og skrev forrige reisebrev kastet
Pandion fortöyningene, og fortsatte uten oss. De har avtale
i Nederland, og må haste av sted. Siden da har vi seilt uten
dem, men ikke uten reisefölge. Det er alene du treffer flest
mennesker. Og en ting til, det er som min venn Björn Inge sa
för vi dro: Det er på de billigste stedene du treffer
de kuleste folka. Det stemmer.
I
Travemünde traff vi en ensamseglare, en svenske. Han har vi
truffet igjen ved flere anledninger, og de siste dagene seilt sammen
med ham. (Seilt og seilt....) Gunnar Adriansson heter han, men vi
kaller ham bare "Svensken". Han er en pensjonert brannmann
som har forlatt alt og alle og skal ut på tur alene. Hvor
lenge vet han ikke, men "det här er mitt hem nu, och jag
har inga planer".
Svensken
prater med alle. Han kan godt svensk og 5 ord engelsk samt to ord
tysk. Også er han god på fingerspråk. Men som
han sier "man klarar sig". Han har aldri ligget i en yachclub
og har etterhvert fåt et större behov enn oss for å
dusje. I Münster besluttet vi å gjöre noe med det,
og vi dro alle ut for å finne en dusj. Ingen kunne hjelpe
oss med hverken offentlig dusj eller svömmehall. Så kommer
det en kar bort og kikker interessert på båtene våre.
Han hadde selv seilt i to år, og kjenner igjen en langturseiler
på utseende (og lukta...?) Mens vi står og prater båt
kommer svensken tuslende, holder fem fingre over hodet, gliser bredt
og sier "Shower!"
Klokken
17 samme ettermiddag blir vi alle fire (tre fra Thule + svensken)
hentet i bil og kjört hjem til denne hjemkomne langturseiler.
Der blir det dusj på alle voksne og boblebad på Vilde.
Kleshaugen blir vasket og törketromlet. Mens vi ser på
bilder fra Karibien leker Vilde med barna. Vilde er ikke stor nok
til å forstå at hun ikke skjönner hva de sier.
Langt
etter Vildes leggetid, og etter en god middag blir vi kjört
tilbake til båten, rene, mette og takknemlige. Det ble en
dag for mye i Münster, men det var verdt det!
Neste
kveld måtte vi si farvel til Svensken. Han skulle opp Rhinen,
mens vi skulle ned. Med mine 17 hester vil jeg ikke engang pröve
å gå opp. Svensken har 50. Den ble avskjed og avtale
om nye möter i Frankrike. Vilde satt på fanget hans og
koste seg, og hadde hun visst hva som var på ferde hadde hun
nok felt en tåre....
Så
var det bare 6 sluser til Rhinen, den beryktede elv. Noen sier berömt,
jeg sier beryktet. Om jeg var nervös, eller om det var lekteren
foran som gav litt for mye gass skal vaere usagt, men i siste sluse
dundret vi i sluseveggen med baugspydet og for full bakk skrapte
vi oss ut igjen i åpent vann igjen, för vi igjen la oss
til i slusen. Jeg fikk bruk for alle fenderne samtidig (Takk Thorstein,
din kom også til nytte!) Senere undersökelser viste at
Bruceankeret hadde tatt hele stöyten. Det eneste vi har brukt
det til forelöpig er altså som fender, men det funker
det bra som, for det smalt godt og hele båten er like hel.
Lanterna lyser litt skeivt, men det kan rettes.
Så
var det ut av slusa og ut på Rhinen. Det måtte jo komme
en dag. Jarle er spent, himlen åpner seg, vinden blafrer i
det provisoriske cockpitteltet (det regner mye her nede). 500 meter
igjen. 300 meter igjen. 100 meter igjen og DER tar strömmen
tak i båten og vi farer nedover i 17 kmh, fortere enn båten
noen gang har gått. Jeg slår ned til tomgang og får
redusert farten til 11 kmh. Fortsatt for fort for meg, men jeg kan
da ikke sette i bakk heller!
På
5 minutter mötte vi like mange lektere her som på 5 uker
på kanalene. Noen for full maskin oppover, og alle for full
ström nedover. Og oss i en liten hvit plastbåt mellom
dem alle.
På
Rhinen har de to sett möteregler. De har möte babord mot
babord som utgangspunkt, men om noen vil utnytte strömmen og
mötes styrbord mot styrbord viser de et blåt skilt med
blått lys. (Såkalt "Blåflagging") Da
vi skulle ut der syntes jeg alle blåflagget. Jeg prövde
å ta hensyn til det helt til jeg forstod at det selvfölgelig
ikke var med de blåflagget til, men den lekteren som plutselig
var bak meg, og skulle forbi. Disse lekterne tenker ikke på
sånne som meg tenkte jeg, og listet meg stille nedover langs
kanten og prövde å finne marinaen som skulle vaere 3
km nedströms. Går jeg for langt nå tar det lang
til å komme opp igjen med 11 kmh motström!
Så
er vi trygt inne i havnen. 3 km på Rhinen er nok for meg,
men i morgen må vi videre, Huff og huff!
Idag
har jeg vaert i båtbutikk. Siste dagen i Tyskland ser jeg
den förste båtbutikken. Den har jeg nå tömt
for de störste kulefenderne han hadde. I tillegg har jeg kjöpt
skjöteledning, Europlugg og varmeovn. Nå skal fuktigheten
ut! Det regner så mye at alt er rått og fuktig inne.
Nå får vi gjöre som de store gutta og kople oss
til land når vi er i havn. Det blir nok ikke ofte, men når
det er surt og kaldt kan det vaere deilig. Og jeg skal si det hjalp.
Da jeg var tilbake i båten med sykkelen fullasetet stod barometeret
på topp, solen skinte og jeg vurderte å levere alt tilbake
igjen. Nå kommer sola, i morgen skal vi til Nederland, idag
er det bryllupsdag og alt er bare topp.
Nå
orker jeg ikke skrive mer, ei heller lese korrektur. Dette er ikke
net-cafe, det er net-disco. Det er mörkt, masse röyk og
höy musikk. Jeg får komme meg hjem til kone og barn.
Hilsen
fra Thullingene på tur!
Vilde,
Dawn og Jarle
|