Nye land kommer, og ting blir borte

Hvor er det blitt av sykkelen vår?
Hvorfor har THULE vaert på land?
Hvor er brillene til Dawn?
Hva skjer med PCn vår?
Hvordan går det med Vilde, båten og oss?

Hei, hvor hen du er i verden. Det er deilig, å slove i skyggen. Nå har virkelig varmen kommet, og folk har begynt å snakke uforståelig. Vi er i Charlesville i Frankrike, og har kommet inn i den gamle tralten igjen med ett land i uka. Nytt land betyr også ny organisering av tastaturet; fir pjokket.

Sist jeg skrev var vi i Tyskland. Jeg satt på netcafe (disko) og skrev. Da jeg kom ut og skulle sykle hjem var sykkelen blitt påkjort av en bil. Ingen lapp, men noen hadde sett det. Ramma var grei nok, men hjulene var 8-tall begge to. Den kunne nok repareres, men jeg hadde ikke gitt mer enn 800 kroner for den, så jeg ville ikke bruke for mye penger på den. Braketten til barnesetet ville jeg dog ha, så jeg bar den hjemover for å få skrudd av den. Alle jeg motte spurte og grov om sykkelen, og tilslutt var det en som kjopte den. En noe beruset polakk kjopte sykkelen for 10 Euro, og skulle sette den istand hjemme i Polen. Verdifallet var raskt, men hva skal man gjore??

Men apropos penger, vi er godt vant til Euro nå. Det er et fantastisk system, spesielt for farende fanter som oss. En Euro er en Euro, enten den er dansk eller fransk. Priser er også lett å sammenligne. Noen konservative savner sine D-mark, men ellers virker de lokale også fornoyde med dette. Plastpenger derimot vil de ikke ha. Vi har med oss både VISA og Mesterkort, men de som tar kort tar bare lokale varianter. Derfor må vi oftere i minibanken enn vi onsker.

Om sykkelen ble borte i Tyskland var det verre i Nederland. Der mistet vi et blad på propellen. En morgen vi skulle dra avsted var det veldig kast i systemet og vi var sikre på å ha fått tau i propellen. Heldigvis var det kun 500 meter til en kran som kunne lofte oss, og vi kom opp bare noen timer senere. Da så vi et trist syn. En settskrue hadde losnet, og hele det ene bladet var borte. Volvo Pentaverksted var det også i byen, men det var stengt den dagen. Hva gjor man så når man henger der på nåde, og båten innenfor skal ut?

Så kom jeg til å tenke på reservepropellen. Thor Gunnar hadde lagt ved den gamle propellen da vi kjopte båten, og den lå fortsatt der han hadde lagt den. Heldigvis var den komplett og i orden, og kort tid etter var den på plass og vi på vei sorover igjen. Jeg tror vi imponerte litt.

Så var det farvel til Nederland og hei til Belgia. Det er det forste fine landet vi har vaert i, naturmessig sett fra båten. Det var nesten som å seile i Måbodalen. Belgia var fint, men veldig kort. Ikke rakk vi å miste noe der engang...

Men rett over grensen til Frankrike kranglet Vilde og Dawn. Brillene gikk i vannet, og briller synker raskere enn en håv kommer frem. Så nå har Dawn vaert hos fransk optiker, og laert seg mange nye nyttige gloser.

Frankrike har jeg gruet meg til lenge. Frankse myndigheter og regulativer har vaert beryktet. Men nå var det slik at hun som styrte dette pa den grenseovergangen vi skulle passere hadde tatt sin hatt og reist, så vi fikk ingen vignett eller papirkontroll. Vi har folgelig ingen papirer på at vi har sjekket inn i landet heller, men hva skal en nå gjore?

Senere har vi hatt kontroll av både tollvesen og gendarmer, men uten problemer. Kanskje var det takket vaere Vilde som skrev og lagde et så forferdelig leven at de bare sjekket pass og båtpapirer. Ombord turde de ikke komme...

Vilde er fortsatt den store utfordringen. Det er utrolig slitsomt å reise med henne. Hun krever full oppmerksomhet hele tiden. Det gjor hun hjemme også, men der har en barnehage, besteforeldre og andre muligheter for avlastning. Her er det oss dognet rundt. Vi spoker ofte med at om vi klarer dette, så klarer vi alt!

Men Frankrike byr på flere utfordringer. Det er nesten ikke vann her. I Tyskland viste vi at det alltid var vann nok på kanalena, både i bredden og dybden og plass nok under broene. Her er vannstanden garantert til 180 cm, og vi stikker 170. Det er riktignok for vi lastet ombord, og for vi gikk inn i ferskvann. Jammen er jeg glad vi har blykjol. Kjolen taler et nok, jeg bare håper vi klarer å holde roret unna grunnstotningene. Det er nok ikke mye bånnstoff igjen på de nederste decimeterne...

Om kanalen er garentert til 180cm så er ikke havnene det. Kantene er skrå, og vaggen går ut i vannet så vi ikke kommer intil bredden. Derfor har vi tilbragt man en natt utenpå lektere eller andre store båter, så vi kommer litt vekk fra land og får nok dybde. Det forer jo til at vi blir kjent med folk, og en Nederlandsk lystlekter har vi blitt skikkelige kompisser med etterhvert. De skal også til Middelhavet, og vi folger hverandre nedover. Den ene dagen er vi på vin hos dem, den andre er de på vin hos oss. Vilde liker båten deres, som er 15-20 meter lång med god plass til å lope rundt både inne og ute. To store hunder er også med, og Vilde skal kose stadig og stott.

Nå for vi snart avslutte. Mitt franske post-internett-kort er snart tomt. Nytt batteri til PCn hjalp ikke, og hele greia er nå sendt hjem til Norge. Det ble 2 dagsbudsjetter i porto og emballasje.

De som bragte batteriet ned hadde ikke plass i sekken til en hel PC (de baerbare er jo så store...) så da ble det nye franske gloser på posten. Det virker som alle reisebrev skal tastes inn på nettcafe/postkontor. Ikke får vi lastet ned digitale bilder heller, og jeg vil tro Micke snart går tom for Vildebilder å legge ut på nettsiden vår. Aporops nettside. Der er det jammen aktivitet. Det er nå over 50 stykker som får reisebrevene mine, og det gir jo litt prestasjonsangst. Jeg viste ikke vi kjente så mange engang jeg. Nå kjenner jeg ikke alle da, flere ganger har jeg fått tilbakemelding fra ukjente som leser dette. Det er jo hyggelig. Enkelte har jo også Comfortina, mens andre skal nedover senere i år, og kanskje treffer vi på dem i en havn.

Nåja, postkortet teller nedover, dere horer fra meg igjen, et sted litt lenger sor i Frankrike.

Maas, Maas, Maas under hele kjolen.

V,D&J på thur.